Alle har en livshistorie

Like før jul i fjor kom jeg i snakk med en norsk, pensjonert kvinne. Vi snakket om løst og fast, og uten noen spesiell foranledning kom hun til å nevne at hun nå stod i ferd med å skrive ned sin livshistorie.  Hun ville ha sine barn, barnebarn og fremtidige etterkommere i tankene som lesere når hun forteller om sitt livsløp. Dette var et litt merkelig sammentreff, for akkurat da hadde jeg lagt siste hånd på fortellingen om mitt eget liv, en fortelling jeg hadde tenkt å gi til min nærmeste familie i julegave det året.

Hvor mange skriver sin livshistorie?

Man leser enkelte ganger i blader (spesielt slike som er beregnet for pensjonister) at noen anbefaler at mennesker bør skrive sin livshistorie på sine eldre dager. Bladet Pensjonisten hadde i 2012 en artikkel med tittelen Skriv ned din livshistorie, og i ingressen står det: Det er ikke bare kjendiser som skriver ned sine memoarer. I blant annet USA, England og Canada er det blitt mer og mer vanlig at folk uten kjendisstatus skriver ned sin livshistorie. Artikkelen er formet som en omtale og intervju med en kvinnelig journalist, Linda Jeppesen, som er daglig leder for firmaet «Dine Memoarer», og holder til på Østlandet. Hun gir råd og hjelp til eldre mennesker som gjerne vil fortelle om sitt liv. Noen trenger tips om hvordan de skal disponere stoffet, mens andre, som ikke er helt fornøyd med sin egen skriveferdighet ønsker en hjelpende hånd under selve skrivningen. Hun har også utført hele skrivearbeidet for enkelte.

Hvem skriver man for?

Noen vil kanskje mene at det er litt pretensiøst å skrive en hel bok om seg selv. Man innbiller seg at noen vil være interessert i ens liv, og det er det kanskje ikke så mange som er. Her vil også Janteloven kunne slå inn: man skal ikke tro man er noe.  Men disse skriftene skal jo ikke gis ut på forlag og tilbys den alminnelige leser. De er først og fremst skrevet for ens etterkommere. Og kanskje vil ens egne barn ikke overveldes av begeistring for et slikt skriftstykke, de kjenner sine foreldre for godt til det. Mye av det som presenteres vil være kjent stoff, det blir som å lese en bok man allerede har lest. Men ens barnebarn kan kanskje se annerledes på det. For dem vil besteforeldrenes livsløp kunne ha en viss interesse, her vil avstanden i år være noe større og i løpet av to generasjoner forandrer verden seg så mye at en god del av det som besteforeldrene har opplevd vil være fremmed og kanskje spennende for barnebarna. Og etter hvert som forhåpentligvis nye generasjoner dukker opp i fremtiden, så vil interessen for boken kunne øke, den kan bli et slektsklenodium. Den livshistorien som jeg selv skrev dedikerte jeg til mitt eneste barnebarn.

Stoffvalg og organisering

Før man setter i gang skrivingen er det to spørsmål man må finne ut av: 1) hva skal man velge å skrive om og 2) hvordan skal man organisere stoffet? Stoffvalget vil kunne avgjøre hvor interessant skriftet blir. Først og fremst bør man unngå altfor mange trivialiteter. Mange mennesker skriver dagbøker. Disse vil inneholde dagligdagse ting, det blir gjerne hendelser av samme karakter som man i dag ofte ser på Facebook. Meldinger som for eksempel I dag skal vi ha fårikål til middag, altså nokså uinteressant. Så å kopiere rett fra en dagbok er ikke veien å gå. Ingen vil være interessert i å høre at det var strålende være den 16. juli 1960 og at man derfor dro til stranden for å bade. Det kan være en idé å skille mellom opplevelser man selv oppsøkte og tilfeldige hendelser som bare inntraff uten at det var tilsiktet. Det er gjerne den siste type opplevelser som er mest interessante å lese om. Å gå i detalj om hva man opplevde på en ferietur i Tyrkia kan bli litt kjedelig for leseren. Det er for forutsigbart. Men at man der traff en skolekamerat eller skolevenninne man ikke hadde sett på 50 år, og som man etterpå har opprettholdt kontakt med, kan være verdt å ta med. Og det viser seg at mange kom i kontakt med sin ektefelle første gang ved en tilfeldighet. Den slags vil ens etterkommere like å høre om. I mine egne memoarer la jeg stor vekt på hvor ofte tilfeldigheter grep bestemmende inn i mitt liv. Barndommen bør vies stor plass. Barndommen vil for de fleste arte seg helt forskjellig fra resten av ens liv.

Man kan organisere stoffet kronologisk, slik at første kapittel omhandler barndommen, neste kapittel ungdomsårene og siste kapittel alderdommen. Jeg selv valgte å ta for meg tema for tema. Etter et forord valgte jeg følgende kapitteloverskrifter: 1) Min slekt, 2) Å vokse opp på en gård (barndommen), 3) Utdanning 4) Lønnet arbeid, 5) Sport og andre fritidsaktiviteter og  6) Familie og venner. Innen hvert tema ordnet jeg stoffet stort sett kronologisk.

Noen betraktninger

Når man skriver en bok om seg selv, så kan det lett bli mye selvskryt. Man skriver helst om de gangene man har fremstått i et gunstig lys og hopper over de gangene man har dummet seg ut. Dette er et privilegium som de som skriver selvbiografi har. De som irriteres over en slik skjev fremstilling kan svare med selv å skrive en tilsvarende bok om seg selv. De har full anledning til det. Men man bør prøve å være ærlig, og ikke dikte opp eller forherlige ting om en selv. Det siste kan lett bli gjennomskuet og ødelegge gleden for leseren. Det som står bør være riktig (men noe kan altså være utelatt).

Når kjendiser og kanskje spesielt politikere skriver selvbiografi, så benytter de gjerne anledningen til å henge ut sine motstandere og gjerne i sårende vendinger. Ofte kan dette være ubehagelig for disse å lese. Den slags bør vi alminnelige mennesker ikke kopiere, vi bør holde seg for god til å utlevere noen. Det bør være balanse i fremstillingen i den forstand at det skrives ikke noe negativt hverken om en selv eller andre. Siden ingen derfor skulle bli fornærmet av noe av det man skriver, kan ens memoarer lånes ut til alle som ønsker å lese dem.

Å gjennomleve mitt liv på nytt mens jeg skrev min livshistorie, var en stor opplevelse i seg selv. Det første utkastet var på 35 A4-sider, da mente jeg å ha fått med meg det viktigste. Men fra da av oppdaget jeg nesten hver dag nye ting som jeg følte burde være med, så sluttdokumentet ble på hele 48 sider. Da hadde jeg gjenoppdaget sider ved meg selv som ikke hadde vært i mine tanker på flere år.

I Norge er det muligens flere som driver slektsgransking enn som skriver selvbiografier. Begge deler kan være nyttig for fremtidige generasjoner, men slektsgransking blir noe analogt med frimerkesamling, det gjelder å få flest mulige navn på et slektstre. Biografier har nok større kulturhistorisk verdi, de inneholder mye mer variert informasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s