Hvorfor jeg ikke tror på den kristne guden

Det finnes ingen folkeslag i dag som ikke tror på guder. Og slik har det tydeligvis vært så langt tilbake vi kjenner menneskenes historie. Den eldste guddom i menneskeskikkelse man kjenner til er en morgudinne fra begynnelsen av det 8. århundre f.v.t. fra Tell Mureybet som ligger 80 km sørøst for Aleppo. Tenk om alle disse folkeslagene hadde gudsforestillinger som ved en sammenliknende studie viste seg å være helt identiske. Tenk om inkaene i Syd-Amerika og mayaene i Mellom-Amerika hadde en forestilling om en treenig guddom som bestod av en farsskikkelse, enn sønn og en hellig ånd og at sønnen ofret livet for menneskenes synder; og at også aborginene i Australia trodde på dette da europeerne kom dit første gangen og likeens enhver stamme i Afrika da de første gang fikk besøk av kristne. Da ville man ikke hatt noe valg, man måtte tro at en slik guddom fantes. Men slik er det jo ikke. Alle folkeslag som opprinnelig levde i isolasjon fra omverdenen fant opp sine egne guder. Som riktignok hadde enkelt egenskaper felles, men som utvilsomt var oppfunnet av menneskene selv. Menneskenaturen er altså slik at på et visst modningsnivå vil det i enhver folkegruppe på et tilfeldig tidspunkt dukke opp en profetskikkelse som lanserer ett eller annet overmenneskelig vesen med en viss makt over menneskene, og som menneskene kan få hjelp av ved å underkaste seg dette vesenet. I dette perspektivet synes det helt usannsynlig at den eneste guden som virkelig eksisterer er det kristne guden. Også denne guden er nok menneskeskapt. 

  1. Hver dag påkaller millioner av kristne mennesker Gud med bønn om hjelp for ett eller annet problem eller plage. Ingen av disse blir bønnhørt. Hvordan kan jeg vite det? Fordi det finnes ingen overbevisende statistiske holdepunkter for at dette har skjedd. Man skulle vel tro at Gud, som angivelig har slik omsorg for oss mennesker, på en helt overbevisende måte ville gi seg til kjenne en gang i blant ved å bønnhøre i alle fall noen mennesker. I mine 80 leveår har jeg ennå ikke opplevd at dette er dokumentert på en overbevisende måte. Så det er ingen «makt i de foldete hender». Ingen ting tyder på at Gud blander seg inn i menneskenes forskjellige forehavender. Så hvorfor skal jeg da tro på ham?
  2. Noen kristne synes å mene at vi mennesker er Guds favoriserte vesener. Det er da litt merkelig at han ventet 13.7 milliarder år før han skapte oss. La gå at han trengte noen milliarder år for at solen og jorden skulle oppstå med levelig vilkår for planter, dyr og mennesker. Men han kunne vel ha skapt oss for noen millioner år siden, det var mange dyrearter som klarte seg fint på jorden den gang. Men man regner med at menneskearten, homo sapiens, først oppstod for ca. 200.000 år siden. Først da oppnådde Gud sitt mål: å få tilgang til en dyreart med så høy intelligens at de var i stand til å tro på en gud. Det tyder ikke på at Gud var så veldig interessert i at vi skulle oppstå. Og i stedet for å skape oss fra ingenting, noe som mange kristne tror han ville ha klart, så lot han naturen gå sin gang og lot den skape oss ved hjelp av naturlover og naturlig utvalg, slik som darwinistene påstår skjedde. Det ser ikke ut som om Gud blandet seg inn i denne utviklingen i det hele tatt. Selvfølgelig tror kreasjonistene noe annet, men de har ikke klart å overbevise noen andre enn sine egne om det. Så hvorfor skal jeg tro på en Gud som ikke har skapt oss, som synes å være helt fraværende i vår utvikling og samtidig synes å være helt uinteressert i oss?
  3. Det å tro på Gud synes å være et nøkkelsak for de kristne. Det er det kristendommen dreier seg om. Men det at det er så vanskelig å tro på Gud skyldes jo at Gud ikke er i stand til å demonstrere at han eksisterer. Menneskene må trues eller overtales til det av hans medhjelpere her på jorden. Så hvorfor skal jeg tro på en Gud som aldri manifesterer seg for oss?
  4. De kristne forteller at Gud er glad i oss. Men hva innebærer det når han ikke gjør noe for oss? Den påståtte kjærligheten til Gud blir da nokså meningsløs. Og hvordan vet de kristne at Gud er glad i oss, når han aldri viser det? Det blir bare en tom påstand. Noen vil si at Gud viser at han er glad i oss ved å slippe de som tror på ham inn i himmelen. Men dette er jo bare et selvbedragersk håp. Dommedag har jo ennå ikke vært og synes å bli utsatt i det uendelig, så dette med himmelen synes mer og mer fjernt og usannsynlig. Og skal vi komme til himmelen må vi ha en sjel og i essayet Indirekte bevis på at Gud ikke eksisterer i bloggen john.einbu.no reiser jeg spørsmål om dette. Så har vi ingen sjel, så finnes ingen Gud.
  5. Jeg vokste opp i en ikke særlig religiøs familie. Mine foreldre gikk i kirken under bryllup, barnedåp, konfirmasjon og begravelse, men ikke særlig oftere. Men de lærte meg å be aftenbønn og det holdt jeg på med til jeg var rundt 18 år. Jeg ble, med andre ord, nokså sent moden. Mellom 18 og 20 år var jeg en agnostiker, men etter hvert gikk tvilen over til sikkerhet og fra jeg var ca. 20 år var jeg en overbevist ateist. Så, hvis de kristne har rett i at det finnes en gud, så hadde jeg kommet til himmelen om jeg hadde avgått ved døden før jeg var 18 år, men hadde jeg dødd to år senere, så ville jeg ha endt opp i helvete. Slik er altså denne guden som de kristne vil jeg skal tro på: veldig kjærlig og sjenerøs, så lenge man tror på ham, men en dødsfiende når man forlater denne troen. Jeg levde et lovlydig liv i min ungdom og det fortsatte jeg med etter at jeg ble ateist. Jeg kan ikke huske at jeg poppførte meg moralske annerledes etter at jeg mistet troen enn tidligere. Noe som bekrefter hva forskere har funnet ut, at kristne gjennomgående ikke er særlig mer lovlydige enn andre. Ja, faktisk når det gjelder ærlighet, så oppfører de troende seg ofte mer hyklersk enn ikke-troende. Noe som lett forklares med at enkelte handlinger som regnes som en alvorlig synd blant de troende, ikke alltid tas særlig alvorlig blant ikke-troende (enkelte seksuelle handlinger for eksempel). Men den mest interessante observasjon jeg har gjort i ettertid er at det ikke ser ut til at Gud gjorde noe positivt for meg mens jeg ennå trodde på ham. Siden det betyr så mye for Gud at man tror på ham, så skulle man kunne vente at han ga små tegn på at han eksisterer og virkelig bryr seg om oss. Men faktum er at jeg ikke følte at jeg var mer heldig eller oftere fikk oppfylt ønsker, mens jeg ennå trodde på Gud, enn etterpå. Så Gud gjør tydeligvis ingen ting for å bevise at han eksisterer. Så derfor tror jeg ikke på ham: den kristne guden er nok oppfunnet av menneskene sammen med alle andre guder.
  6. Selvfølgelig vil de kristne kunne legge frem mange argumenter for at Gud eksisterer. Men ingen av disse argumentene, som jeg har kjennskap til, har en slik overbevisningskraft at de har fått meg til å tvile på min ateistiske grunnholdning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s