Er bekymring helseskadelig?

Jeg er ikke medisinsk skolert. Jeg kjenner derfor ikke til hva leger under utdannelse lærer om hvordan de skal forholde seg til sine pasienters holdning til egne helseproblemer. Men observasjoner gjort gjennom et langt liv som pasient til forskjellige leger har vist meg at leger håndterer bekymringer hos pasienter høyst forskjellig.

Høyt blodtrykk

Jeg har en svoger i Fredrikstad som under sine rutinemessige legekontroller de siste årene er blitt fortalt at han har litt for høyt blodtrykk. Det varierer selvfølgelig litt fra år til år, men ligger rundt 140/90, dvs. det systoliske blodtrykket er rundt 140 og det diastoliske rundt 90. Han tar derfor regelmessig blodtrykksenkende medisiner. Til tross for det er han hele tiden urolig for at tilstanden hans kan føre til slag eller andre helseproblemer.

Jeg selv har i de to siste årene hatt målinger på 146/84 og 142/86. Men tilbake til 2005 hadde jeg en måling på 150/90. Men min lege har et avslappet forhold til disse målingene Han ser ingen grunn til bekymring og har ikke foreskrevet blodtrykksenkende medisiner. Og siden tilstanden har bedret seg fra år til år, så har jeg selv også sluttet å bekymre meg for disse målingene. Mitt spørsmål er da: er det min manglende bekymring som gjør at blodtrykket mitt nå holder på å normalisere seg og er det en bevisst strategi hos min fastlege å fjerne denne bekymring? Kanskje han vet at bekymringer kan føre til økning i blodtrykket og at en terapi som fjerner denne bekymringen har bedre virkning enn medisiner.

Men la oss nå anta at min svoger lever noe lenger enn meg på grunn av sitt pilleforbruk og sin bekymring. Da vil jeg i de årene jeg har igjen å leve ha en bekymring mindre enn min svoger og derfor kanskje leve et noe rikere liv. Pillebruk er som regel heller ikke helt problemfritt, de fleste medisiner har bieffekter og slike bieffekter slipper jeg unna.

Søvnproblemer

For noen år siden endret mine sovevaner seg og jeg kunne våkne rundt kl. halv fem om morgenen. Etter det kunne jeg ligge våken fra en til to timer før jeg sovnet igjen, og noen ganger sovnet jeg ikke igjen i det hele tatt før morgenen opprant. Da jeg konsulterte min fastlege om dette, fikk jeg høre at dette var nokså vanlig blant mennesker i min alder og ikke noe å forurolige seg over. Jeg fikk likevel noen sovepiller, som jeg ble bedt om å bruke med forsiktighet. Nå leser man jo stadig i blader og aviser om masseundersøkelser hvor man har undersøkt virkninger av søvn på levealder. Riktignok er ikke alle disse undersøkelsene samstemte, men konklusjonene er i de fleste tilfellene at de som gjennomsnittlig sover syv timer eller mer hver natt lever noe lenger enn de som sover seks timer eller mindre hver natt. Nå kan slike gjennomsnittstall ha fremkommet på to måter. Enten vil alle som sover 6 timer eller mindre, leve kortere enn om de ikke hadde denne plagen. Eller så vil de fleste som sover 6 timer eller mindre leve like lenge som om de sover 7 timer eller mer, men samtidig er det et lite mindretall av de som sover 6 timer eller mindre som dør mye tidligere enn de ville ha gjort om de hadde sovet 7 timer eller mer. Og det er dette siste fenomenet som i så fall trekker gjennomsnittstallet ned. Hvis det siste er tilfelle, så får man bare håpe at man ikke hører til dette mindretallet.

Også her kan man reise spørsmålet om hvilken effekt eventuelle bekymringer har på levealderen. Trolig er mange av de med innbilte søvnvansker bekymret for denne tilstanden. Kanskje ligger de og kaster seg frem og tilbake i sengen og ergrer seg fordi de ikke får sove. Og kanskje de på denne måten påvirker biologiske prosesser i organismen på en slik måte at den blir mer mottagelig for påvirkninger som svekker helsen. Jeg for min del benytter mine søvnløse timer på ymse, mest mulig konstruktive måter. Den herværende artikkelen er for eksempel i grove trekk tenkt ut i sengen utpå morgenkvisten noen netter. Noen vil kanskje da si at jeg ville ha sovnet igjen raskere om jeg hadde valgt en mer søvndyssende aktivitet. Jeg har også prøvd det. Jeg har for eksempel tellet sakte til 500 uten at det hadde den ønskede virkning..

Jeg kjenner ikke til om det har vært gjort noe forskning på i hvilken grad bekymringer har hatt negativ effekt på levealder. Det man har fastslått, blant annet i en norsk undersøkelse, er at dårlig søvn over lang tid gir økt forekomst av hjerteinfarkt. En hypotese er at dette skyldes en økt utskillelse av stresshormoner, selv om ingen skjønner sammenhengen. Men i så fall må man jo spørre om denne mulige utskillelse av stresshormoner kanskje ikke skyldes søvnløsheten i seg selv, men utelukkende at man går og er bekymret på grunn av søvnløsheten. Og er det slik, så vil løsningen være den som min fastlege praktiserer, nemlig å dempe pasientenes engstelse.

Man kunne tenke seg følgende opplegg for en undersøkelse. Utvalget gjøres blant eldre mennesker. Først plukker man ut 1000 (eller flere) personer som sover minst 7 timer i gjennomsnitt hver natt, deretter 1000 personer som sover mindre enn 6 timer hver natt og er bekymret for det og derfor tar sovetabletter regelmessig. Til slutt finner man frem til 1000 personer som også sover mindre enn 6 timer hver natt, men som ikke er bekymret for dette og som derfor aldri eller bare sporadisk tar sovetabletter. Etter hvert som dette panelet dør, så oppdager man trolig som ventet at den første gruppen i gjennomsnitt lever noe lenger enn gruppe to. Men hva som skjer med gruppe tre er ikke godt å vite. Hvis det er bekymringer som er den aktive faktor her, så vil de kanskje leve like lenge som gruppe en. Men lever de kortere enn gruppe to, så vil vel det om ikke annet vise at sovetabletter har en positiv effekt på levealderen.

Bant medisinere regnes vel ikke det å være bekymret som en klinisk tilstand. Det er vel gjerne depresjon, stress og angst det forskes på. Allikevel kunne det være ønskelig om de som skriver legespaltene i DNM, orienterer oss litt om hva de vet om bekymringers innvirkning på helsen. Én bieffekt av bekymring er imidlertid kjent. Bekymring kan stanse utskillelsen av pigmentet melanin. Dermed mister man sin naturlige hårfarge og blir gråhåret.

Det spørsmålet jeg tar opp i denne artikkelen er altså: Hvis man går og er bekymret for å dø tidlig på grunn av et helseproblem og det viser seg at man dør tidlig, er det da helseproblemet man dør av eller er det bekymringen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s