En bok om Guds eksistens – 3

3. Kosmologiske argumenter

Kapittel 3 om kosmologiske argumenter for Guds eksistens er et litt problematisk kapittel. En setning som legges til grunn i dette kapitlet er at ikke noe i den fysiske verden kan oppstå av seg selv. Enten har det en årsak eller så er det skapt. At alt som skjer i verden rundt oss til daglig er betinget av noe som har skjedd tidligere kan synes å være riktig. Vanskeligheten oppstår imidlertid når vi tar for oss universet vi lever i. Hvordan oppstod det? Kan det tenkes at universet har eksistert i all evighet? Nei, sier disse forfatterne i et litt søkt resonnement. La oss tenke oss at universet alltid har eksistert og la oss betrakte universet uendelig langt tilbake i tid. Så går vi i tankene skrittvis fremover i tid. Men uansett hvor lange tids-skritt vi tar, så vil vi aldri komme til nåtiden, for uendeligheten er av en slik karakter at man aldri kan komme fra en tid i det uendelig til nåtiden i et endelig antall skritt. Men siden vi på denne måten ikke kan komme frem til nåtiden, så må det være noe galt med vårt utgangspunkt. Altså kan man ikke anta at universet fantes uendelig langt tilbake i tiden. Dette er et tvilsomt resonnement. For starter vi i nåtiden og går skrittvis tilbake ser vi at vi får et annerledes resultat. Vi kan da fortsette å gå tilbake i tid i det uendelige, dette er jo nettopp en egenskap ved det uendelige, og vi støter ikke på noe problem som gjør at vi må trekke den slutning at universet ikke kan ha vart i evig tid. Nå er uendelig noe som selv matematikere har problemer med. Jeg er selv matematiker og jeg har aldri opplevd et matematisk resonnement hvor man starter i det uendelige og arbeider seg nedover i tallrekken. Ingen oppdagelser i matematikken er trolig gjort ved å resonnere slik. Man kan derfor spørre hvorfor forfatterne valgte det helt utradisjonelle, nemlig å starte med et tidspunkt i det ukjente, uendelig langt ute, istedenfor å bevege seg bakover fra nåtiden hvor prosessen er hele tiden under tankens kontroll.

Men forfatterne er forberedt på hva slags reaksjon dette kan få. De vet at noen helt sikkert vil si: men kan vi ikke gjøre nøyaktig de samme betraktninger om Gud, og komme frem til at Gud ikke kan ha eksistert i all evighet (noe vi så ovenfor antas å være en egenskap ved Gud). Men her har forfatterne funnet en redningsplanke. Etter et litt finurlig resonnement kommer de fram til at noe som stadig forandrer seg ikke kan ha eksistert i evig tid, mens Gud kan ha levd uendelig lenge fordi han i en uendelig lang tid klarte å leve i en uforanderlig tilstand. Som de skriver: «Gud har både en uforanderlig og en foranderlig side», og bare da kan man leve uendelig lenge. Dette synes å være et nokså håpløst resonnement som de aldri vil få ateister til å tro på. For hvordan i all verden kan teologene vite dette? Her mister forfatterne troverdighet. Å tro at man ved en ren mental øvelse kan resonnere seg frem til hvordan Gud fremsto før Big Bang virker nokså naivt. Og kan det ikke tenkes at også universet hadde en uforanderlig side før Big Bang? Big Bang startet med en singularitet, men det kan vel tenkes at denne singulariteten har eksistert i evig tid? En annen mulighet er jo at universet beveger seg i tidssykluser. Kanskje den singulariteten som Big Bang startet med hadde oppstått ved en implosjon av et tidligere univers (et Big Crunch). Og at dette universet igjen kan ha startet fra en singularitet som ble dannet ved et Big Crunch av et foregående univers, osv. Det er vel ikke bare det som er uforanderlig som kan vare i evig tid, også noe som kan forandre seg i sykluser kan vel det.

Forfatterne gjør seg for øvrig skyldig i en alvorlig logisk feil i dette kapitlet. Det regnes ikke for god bevisteknikk å la det man ønsker å konkludere med inngå blant premissene i et bevis. Boken har som formål å sannsynliggjøre at Gud eksisterer. Da må alle resonnementer ta som utgangspunkt at man ikke vet om Gud eksisterer eller ikke. Hvis de hadde gjort det i kapittel 3, så hadde de ikke kunnet si noe om hva Gud foretok seg før Big Bang. Det er bare siden de tar for gitt at Gud har eksistert i evig tid at de kan konkludere med at Gud må ha hatt en uendelig lang uforanderlig side før Big Bang. Dette burde forfatterne ha gjort klarere.

Jeg skjønner forresten ikke hvorfor det er så viktig for de kristne at Gud må ha eksistert fra evig tid. Hvis man først skal tro på Gud, så er det vel ikke vanskeligere å tro at han plutselig oppstod av seg selv, enn at han har eksistert i evig tid. Jeg skjønner ikke hvorfor Gud oppnår en høyere status ved å ha levd i evig tid, enn ved å ha oppstått en stund før Big Bang.  Hvis han oppstod litt før Big Bang, ser vi straks at Gud fulgte en plan helt fra starten, hva var egentlig vitsen med denne uendelig lange dvaletilstanden?

Men vi er ikke ferdig med det kosmologiske argumentet ennå. For utgangspunktet for hele diskusjonen er feilaktig. Påstanden om at alt som skjer må ha en årsak gjelder faktisk ikke. Det finnes hendelser som ikke har en fysisk årsak. Når en partikkel blir sendt ut fra et radioaktivt stoff, for eksempel fra et radiumatom, så mener vitenskapen at det ikke er mulig å påvise noen årsak til at partikkelen blir sendt ut, det skjer helt tilfeldig. Så vi kan altså stå overfor årsak-virkningskjeder som ikke har en første årsak. Og som det heller ikke står noen skaper bak. Big Bang kan derfor ha startet ved en tilfeldighet og uten medvirkning av noen gud. Man må spørre hvorfor forfatterne valgte å underslå denne kjensgjerning. Det var neppe mangel på kunnskap, de viser ved flere anledninger at de har god kjennskap til fysiske fenomener og fysiske forhold.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s