En bok om Guds eksistens – 5

5. Jesu død og oppstandelse

I kapittel 7 diskuteres Jesu død og oppstandelse, det spørres om Jesus virkelig stod opp fra det døde og i så fall hvilken relevans dette har for om Gud finnes. Først noen personlige kommenter. Ingen så at Jesus kom ut av graven. Så det at graven var tom er ikke et sikkert bevis på at han stod opp fra det døde, noen kunne ha hentet ham. Hadde dette skjedd i vår tid kunne vi ha mistenkt romerne for å ha fjernet ham for å begrave ham på et hemmelig sted for å unngå valfart til hvilestedet (jfr. Bin Laden og Gadaffi). At steinen var skjøvet til sides, tydet på at de som eventuelt fjernet ham ønsket at det ble kjent at han ikke lenger lå i graven. Hvem hadde egentlig interesse av det? Han dukket opp sporadisk og ingen har fortalt hvor han oppholdt seg mellom hver tilsynekomst. Han ble heller ikke alltid gjenkjent. Her er det mye som skurrer.

Men det som er mest forvirrende er at det ikke er mulig å forstå hvorfor det var nødvendig at Jesus måtte lide og dø på denne måten han gjorde. Paulus’ forklaring om at Gud ofret sin sønn for at vi skulle bli frelst er ikke særlig troverdig. Det er ikke mulig å se noen logisk sammenheng her mellom årsak og virkning. Årsak: Jesus led og døde på korset; virkning: Gud gir frelse for de som tror på ham. At Gud ikke kunne oppnå dette uten at Jesus måtte korsfestes er det ikke mulig å tro på. En allmektig gud er da vel ikke så hjelpeløs. Her mangler det koherens, noe som S&D legger så stor vekt på. Det var selvfølgelig et smart påfunn av Paulus, han reddet sikkert kristendommen fra undergangen, men han kompromitterte guden. Han blander Gud inn i hendelsesforløpet, og fremstiller det som om Gud ofret sønnen sin. Men det Gud gjorde var å passivt bivåne at romerne påførte sønnen hans de frykteligste lidelser uten å gripe inn. Det er helt absurd å prise Gud for dette. Paulus trekker her den kristne guden ned på samme nivå som for eksempel mayaenes guder, som krevde menneskeofringer for å oppfylle menneskenes ønsker. Det bør være nokså klart for alle at en allmektig Gud kunne bestemme seg for å la de som tror på ham slippe inn i himmelen uten denne korsfestelsen. Hvis Gud måtte ha et offer for å oppnå dette, så er han en uforståelig og uberegnelig gud. Nå er det mest lidelsen som er relevant her, at Jesus døde bør ikke tillegges særlig vekt, siden han oppstod fra det døde to-tre dager etterpå. Gud ofret egentlig ikke sin sønn, siden han livnet til igjen. Hvis de kristne absolutt må finne en forklaring på korsfestelsen hvor Gud er involvert, så er en mer nærliggende forklaring at Jesus måtte dø og våkne til live igjen for at kristendommen skulle oppstå og bli en verdensreligion. Uten oppstandelsen ville det nok ikke finnes noen kristendom i dag. Ellers må det kunne sies at Gud var ekstremt heldig ved at Paulus dukket opp. På grunn av menneskene frie vilje kunne ikke Gud vite at Paulus ville foreslå det han gjorde.  Trolig hadde ingen andre kommet på ideen om at Jesus døde for vår frelse. Den er ikke særlig logisk.

Oppsummert har vi her et sterkt argument for at Gud ikke eksisterer. Gud står altså passiv og observerer at hans sønn pines på korset, og, på tross av sin allmakt, gjør ingen ting for å hindre det. Hvordan er det mulig å tro på at en slik Gud eksisterer. Men, sier Paulus, han måtte gjøre det for ellers vil de som tror på ham, men har syndet, ikke kunne slippe inn i himmelen. At noen tror på dette resonnementet fra Paulus er merkverdig. For hvordan vet Paulus dette? En ateist er ikke i tvil om at dette er noe Paulus kom på selv. Dette er en doktrine som de kristne ukritisk godtar fordi ellers ville hele trosgrunnlaget for kristendommen falle sammen.

Nå er det ikke bare moderne mennesker som finner det frastøtende at Gud måtte gå til det skritt å la sin sønn korsfestes for at menneskene skulle få tilgivelse for sine synder. I en bok om Judasevangeliet skriver April D. Deconick om en gnostisk sekt at «Ideen om at Gud måtte begå barnedrap (infanticide) var så moralsk forkastelig for de Seth-kristne at de nesten ikke kunne fatte det.»

Likkledet i Torino blir omtalt på slutten av dette kapitlet, uten at det er lett å se hva dette kledet har med Guds eksistens å gjøre. Jeg har tre kommentarer å knytte til denne omtalen. Hvis likkledet stammer fra graven, må Josef fra Arimitea vært ekstremt nøye med hvordan Jesus ble dekket til. Avbildningen er så perfekt at det er lett å mistenke at det er en forfalskning.  Jesu legeme må også ha ligget utstrakt på et flatt underlag med god plass på begge sider. Det kunne for eksempel ikke ha ligget inn mot en vegg. Var det virkelig så stor plass i graven? Det er vanskelig å tro. Ved hjelp av datateknikker har man prøvd å danne seg et bilde av hvordan mannen under likkledet så ut, og det viser seg da at han har et utseende veldig lik det som man vil finne på malerier av Jesus fra middelalderen. Men antropologer mener at Jesu ansikt var ganske forskjellig fra disse bildene. Dette er tredje holdepunkt for at kledet er en forfalskning.

De som tror at likkledet er ekte, legger stor vekt på at det er blodspor etter naglene på hender og føtter og det er spor etter et sår i maveregionen. Det er bare Jesus som kunne ha etterlatt seg slike spor, mener de. Og det er nok riktig hvis kledet har dekket en død person. Men hvis kledet er en forfalskning, så stiller saken seg annerledes. Da er disse sporene akkurat hva man kunne vente å finne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s