Hva er bevissthet?

Bevissthet er en av de store mysteriene i biologien. Om bevisstheten vet man selvfølgelig ganske mye, og det er nokså klart for alle hva som subjektivt menes med dette begrep. Men helt eksakt hvilke prosesser som forgår i hjernen, hvilke hjerneavsnitt som er involvert og hvilken tilstand hjernen er i når en person har en bevissthetsopplevelse, det finnes det ingen allment akseptert teori om. Det er gjort utallige forsøk på å forklare bevisstheten, og nye forklaringer dukker stadig opp, men de fleste av disse forsøk har karakter av rent gjettverk, de er nokså vage og lite konstruktive, og de kan for eksempel ikke anvendes til å avgjøre om et ikke-menneskelig vesen har bevissthet eller til å bygge bevissthet inn i en robot.

Hva er egentlig bevissthet?

Noe av det første man bør søke å få klarhet i er om det er slik at man er bevisst alle elektriske og kjemiske signaler som forekommer i nervesystemet. Nå er det lett å se at slik kan det ikke være. Vi er ikke bevisst signaler i det autonome nervesystem, det som styrer prosesser i kjertler, fordøyelsessystem etc., og heller ikke signaler i ryggmargen. Forsøk som er gjort helt tilbake til 1910 viser faktisk at man ikke er bevisst prosesser i hjernen i det hele tatt. Man er bare bevisst inngangsdataene til prosesser og utgangsdataene, men ikke de mellomliggende hjerneoperasjoner. Blir man bedt om å legge sammen 13 og 4, så er man bevisst tallene 13, 4 og 17 (som er resultatet), men man er ikke bevisst hvordan man kom frem til 17, tallet bare dukket opp. I litt mer kompliserte prosesser kan mellomresultater være bevisste, men ikke selve prosessene.

Og dette er en viktig observasjon: det er altså bare data vi er bevisste, tall, ord, setninger, begreper, ideer, tankebilder, etc., ikke prosesser. Det neste spørsmålet blir da hvor disse dataene befinner seg når vi er dem bevisste? Et nærliggende svar på dette er at synsbilder er lagret i den hjernedelen som mottar signaler fra øynene (bakhodelappen), at data man får inn via hørselen ligger lagret i tinninglappen der hvor lydinntrykk blir behandlet og at ideer og generelle tankebilder forekommer i pannelappen hvor mesteparten av den kognitive virksomheten foregår. Men la oss da tenke oss en fotballspiller som i en kamp opplever følgende: hans lag er i angrep, han har fått ballen og har fri bane foran seg og kan bevege seg mot motstanderens mål. Alt dette er det synssansen som forteller ham om og disse inntrykkene må nødvendigvis bli prosessert i synssentret. Men så skjer det at dommeren blåser i fløyten for en eller annen forseelse (offside kanskje). Lyden fra fløyten blir oppfanget av hørselssansen og blir prosessert i hørselssentret i hjernen. Men hva vil nå skje hvis bevisstheten er knyttet til de to nevnte sentrene? Da vil synssentret som ikke har kjennskap til dommerens avblåsning sende passende ordrer til de motoriske sentrene slik at bevegelsen fremover mot målet fortsetter. Hørselssentret derimot, som har oppfanget dommerens avblåsning vil sende ordrer til de tilsvarende sentrer om å stoppe opp. Men, som alle vet, er det jo ikke dette som skjer. Når vi er bevisst disse signalene, så befinner de seg på samme sted og blir samordnet.

Og dette gjelder generelt. Alle sanseinntrykk, og alle assosiasjoner som hjernen danner ender opp på ett og samme sted og først når det skjer så blir man disse inntrykkene og assosiasjonene bevisst. Et slikt sentralt sted i hjernen vil det være naturlig å kalle et bevissthetssenter (forkortes BS).

Er korttidshukommelsen nøkkelen?

Skal vi tro på dette står vi altså i den temmelig oppsiktsvekkende situasjon at nesten alt som foregår i hjernen vår er ubevisst og at vi bare kan fornemme hva som skjer der gjennom et vindu i en relativt begrenset struktur i hjernen. Men dette setter oss på sporet av noe. Nemlig at det som kalles korttidshukommelsen har alle kjennemerker til felles med bevissthetssentret, så det er fristende å gjette på at vi her står overfor to forskjellige navn på ett og samme begrep. For eksempel er det verdt å merke seg at det ikke er noe i vår oppfattelse av korttidshukommelsen som tyder på at hver av sansene har hver sin korttidshukommelse adskilt fra hverandre. Uansett hvilke forestillinger vi har til enhver tid, alt føles å være lagret i hjernen på samme sted. Mange forfattere har gjennom tidene argumentert for at korttidshukommelse er intimt knyttet til bevissthet. Men skal ideen med et bevissthetssenter få troverdighet må det kunne påvises en fysisk struktur i hjernen hvor bevisstheten har sitt utspring.. Og overraskende nok finner man en mengde henvisninger til en slik struktur i eksisterende litteratur om hjernen, nemlig den såkalte retikulære formasjon (RF) i midthjernen. Den har direkte toveis forbindelse til den sensori-motoriske del av hjernen, og kommuniserer med hjernebarken ofte etter å ha mottatt informasjon fra sansene. De fleste hjerneforskere deler den oppfatning at RF spiller en rolle i våre bevissthetsopplevelser. Her følger noen uttalelser fra noen av disse (utallige flere kunne ha vært nevnt): ”Under narkose … er den sentrale ledning av impulser gjennom retikulærsubstansen opphevet ” (Brodal ). ”Det er nå kjent at generell anestesi utøver sin virkning ved å deaktivisere  nevronene i retikulærformasjonen.” (Wooldridge ). ” RF utøver en bemerkelsesverdig kontroll over organismen.” (Arbib ).

Eksperimenter

Et sterkt argument for at bevissthet ikke kan føres tilbake til elektriske prosesser i sanse-, motoriske eller kognitive sentrer i hjernen er målinger foretatt med en encefalograf, dvs. et instrument som registrerer signaler fra implanterte elektroder forskjellige steder i hjernen. Da viser det seg at det kan måles impulsstrømmer i alle disse delene av hjernen selv om en pasient er i koma. Og selv om en person ikke er i koma kan ganske svake stimuleringer av huden, som ikke fører til bevisst opplevelse, gi seg utslag på encefalografen.

Det har også vist seg at det ikke er fullstendig synkronisitet mellom hjernebølger og bevissthetsopplevelser. Kanskje det mest avslørende er målinger foretatt av Benjamin Libet. I mangfoldige eksperimenter har han med et sindrig forsøksoppsett målt nøyaktig når en av sansene blir stimulert, når sanseimpulsen når det relevante sansesentret i hjernebarken og når forsøkspersonen oppfatter sanseinntrykket. Da viser det seg at det alltid er en viss forskjell mellom det tidspunktet signalet når hjernen og det tidspunktet personen blir sanseinntrykket bevisst. Det er meget vanskelig å forklare dette hvis man holder fast ved at tilholdsstedet for bevisstheten er hjernebarken.

I en bok jeg skrev for noen år siden, ”Bevissthetens logikk. En teori om bevissthet” går jeg dypere og bredere inn i resonnementene til støtte for de ideene om bevissthet jeg har skissert her.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s