Tror de religiøse egentlig på Gud?

Mange, kanskje de fleste som nå ikke lenger tror på Gud, har en gang i sin barndom og ungdom vært troende. Jeg hører med blant disse. I gymnastiden ba jeg aftenbønn hver kveld, hvor jeg henvendte meg til en Gud som for meg fremstod som en velvoksen mannsperson som befant seg et sted oppe i skyene. Jeg er blitt kritisert for at jeg dannet meg et slikt bilde av den kristne guden, men det var nå dette jeg ble innpodet på søndagsskolen og folkeskolen i årene rundt 1940.

Er det noen som tror på Helvete?

I russetiden døde min bestefar. Han var ingen kirkegjenger, jeg så aldri at han leste Bibelen, han snakket aldri om religion til oss barnebarna og det var ingen ting som tydet på at han ba kveldsbønn. Men hvis han hadde blitt spurt på slutten av sitt liv om han trodde på Gud ville han sikkert ha svart bekreftende på det. Han fikk noen måneder på seg til å forberede seg til døden, men han ba aldri om å få en samtale med en prest før han døde. Så han var tydeligvis ikke bekymret for hva som ville skje med ham etter døden. Han trodde altså på Gud og han kjente sikkert til alle bekrivelser av Himmel og Helvete i religiøse skrifter, men det virker som om han innerst inne ikke trodde på dette. Hvis han virkelig hadde trodd på at han risikerte å komme til det forferdelige stedet Helvete etter døden, skulle man vel tro at han ville ha prøvd å unngå det ved å be om samtaler med en prest, eller han ville ha begynt å lese Bibelen og å be til Gud på sine siste dager. Men ingen ting av dette skjedde (selv om dette med å be til Gud kan jeg ikke være sikker på). Nå vil jeg kunne gi nøyaktig den samme beskrivelse av hva som skjedde da min bestemor og mine foreldre døde. De var medlemmer av statskirken og trodde vel at Gud fantes, men gjorde ingen ting for å sikre seg frelse etter døden. Dette må føre til spørsmålet: kan man tro på Gud, men ikke på at Himmel og Helvete eksiterer? Vi skal nå se hvor sannsynlig det kan være.

Da min bestefar døde var jeg altså selv troende. Men den tanken at min bestefar kunne ende opp i Helvete streifet meg aldri. Om jeg hadde reflektert over det, så hadde jeg nok måttet trekke den slutning at han absolutt kunne risikere å gå fortapt, men å tenke på dette som en mulighet var helt fjernt for meg. Og det må bety at jeg den gangen, selv om jeg altså trodde på Gud, så trodde jeg ikke at mennesker ender opp i enten Himmelen eller Helvete når de dør. Dette må ha vært noe jeg instinktivt følte, men som jeg ikke var direkte bevisst.

Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe som jeg intuitivt skjønte. Kan det samme være tilfelle med Himmel og Helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det må være forklaringen på at den muligheten at min bestefar kanskje ville ende opp i Helvete ikke bekymret meg. Jeg trodde ikke på den muligheten i det hele tatt.

Jeg tror at det store flertallet av såkalte kristne har det på samme måten som det jeg beskriver om meg selv, de tror – når det kommer til stykket – egentlig ikke på Himmel og Helvete. Jeg tror at kristne som tror på at Helvete virkelig eksisterer ville oppføre seg helt annerledes enn de gjør, de ville være mye mer aktive i sine forsøk på å få slektninger og venner til å ta religionen mer alvorlig. For hvis en dypt religiøs bestemor er helt sikker på at hennes barnebarn vil komme til Helvete siden han nettopp meldte seg ut av statskirken, så ville hun helt sikkert gjøre sitt ytterste for å få barnebarnet på andre tanker, i stedet for bare å være litt lei seg. Så den sterkt religiøse bestemoren tror heller ikke på Helvete. Men hun tror på Gud.

Går vi tilbake i tiden, så var det selvfølgelig mange flere som trodde på Helvete for eksempel for 100 år siden enn i dag. Og spør man dagens kristne om de tror på Helvete, så vil nok de fleste svare bekreftende på det. Så utad må de hold fast på denne troen, for ellers blir de utstøtt blant sine medtroende og de vil føle at de har syndet mot Gud, men innerst inne tror de ikke på Helvete. Dette røper de ved måten de ytrer seg i kommunikasjon med utenomverdenen.

Strid mellom konfesjoner

Hvorfor har det gjennom historien vært kriger mellom katolikker og protestanter? Og hvorfor er disse to konfesjonene fremdeles motstandere. Er det fordi katolikkene ikke tror protestantene kommer til Himmelen og omvendt? Nei, så langt i fra. Uvennskapet mellom disse to trossamfunn skyldes en helt ubetydelig forskjell i enkelte lærespørsmål. Og jeg har i alle fall ikke forstått det slik at den ene parten føler seg sikre på at den andre parten ikke er kvalifisert til å bli frelst og at det er derfor de er uvenner. For hvis det var slik, da ville det vært forståelig at disse to partene bekjemper hverandre, den ene parten vil da føle at de har plikt til å redde motparten fra fortapelsen. Så det ville være en velgjerning å vinne over motparten i en krig, slik at de kunne bringe dem ut av vantroen. Slik er det altså ikke. Og her står vi overfor en merkverdig situasjon. Ingen av partene i denne striden synes å beskylde den andre parten for å være vantro og at de på grunn av denne feilaktige troen ikke vil komme til Himmelen. Men hvis begge konfesjonene var likeverdig når deg gjelder kvalifisering til frelse, hvorfor skulle disse to parter ønske å bekjempe hverandre? Det viser vel at det faktum at de gjennom historien nettopp har bekjemper hverandre ikke har noe med frelse å gjøre. Det har med tilhørighet å gjøre. Det er et instinkt hos menneskene at de må ha tilhørighet med noen. En person som flytter til et nytt sted i Norge vil nokså raskt føle tilhørighet til dette stedet, til politiske partier, idrettslag eller foreninger på dette stedet. Vedkommende vil ønske at fotballaget skal vinne og at et fotballag fra et annet sted skal tape. Det samme skjer med religiøse grupperinger. Protestanter ønsker å få flest mulig tilhengere til sin religion og derfor kjemper de i mot katolikkene. Hvis disse to trossamfunnene primært var interessert i å frelse flest mulig, ville de samarbeide på en vennskapelig måte, men siden målet for begge er å få flest mulig tilhengere, så bekjemper de hverandre. Så det er ikke hva hver av partene tror, som betyr noe, men at de tror forskjellige ting. Så man må jo spørre. Er de forskjellige religioner oppfunnet for at mennesker skal ha noe å samle seg om, og at religionen er ideell for dette formålet? Ja, faktisk tror jeg at det er slik.

For at vi mennesker skal overleve må vi ha allierte, så vår gen-utrustning er slik at vi instinktiv søker deltagelse i et fellesskap. Og desto større dette fellesskapet er desto større er våre sjanser for å overleve. Men for å oppnå dette må man ha en idé, en ideologi som er så universell at den tiltrekker et stort antall mennesker. Og her er en religion ideell. En religion tiltrekker seg tilhengere helt uavhengig av sted og nasjon. Tilhengerne kan heie på sitt fotballag, de kan gå i krig for sitt land, men samtidig føle tilhørighet til en religion. Så religionen har stor verdi i kampen for tilværelset, i kampen for å overleve. Men man må ikke bare late som om man tror på en Gud, skal dette virke, må man tro på en gud, så evolusjonen har derfor gitt oss gener, som disponerer oss for virkelig å tro på en gud.

Så vidt jeg vet skjer det ikke noe forskning ved norske(eller utenlandske) universiteter om hvilket kristent trossamfunn som gir sine tilhengere størst sjanse til å blir frelst. Hvis teologene virkelig tror på Himmelen og et liv etter døden, skulle man vel tro at det var viktig å finne ut nøyaktig hvilket trossystem som det var tryggest å satse på for å være sikker på at man slipper inn i himmelen. Og hvis man ved en objektiv analyse finner ut at det er katolisismen (eller kanskje pinsevennene) som gir det sikreste veien til frelse, så bør man vel da opplyse folk om det. Men noe slikt har jeg aldri hørt om. Og hvis de finner ut at alle trossamfunn er likeverdige med hensyn til muligheten for å bli frelst, ja så burde de også gjort dette kjent. Men da burde vel alle disse trossamfunnene slutte å motarbeide hverandre og kanskje slå seg sammen til en mer altomfattende religion. Men her avslører de religiøse seg. Målsettingen for alle trossamfunn er ikke å frelse flest mulig mennesker, men å få flest mulig tilhengere. Og Gud er bare et hjelpemiddel for å oppnå dette.

Lesere av denne bloggen som er tilhengere av et spesielt trossamfunn, bør kanskje tenke i gjennom den muligheten at de kanskje vil øke sine sjanser på å komme til Himmelen hvis de velger et annet trossamfunn. Hvis de ikke er villig til det, det er helt uaktuelt for dem å tenke slik, så vil jeg påstå at deres tro på Gud ikke er helt ekte, de tror primært for å oppnå tilhørighet til sitt trossamfunn og ikke for å bli frelst.

Tror muslimer at det finnes en himmel?

Islam er som kjent en lite tolerant religion. Å være vantro er en forbrytelse som kan straffes med døden. Muslimer tror på en Himmel og et Helvete. De tror at de vantro kommer til Helvete og de selv til Himmelen. Og det muslimske Helvete er et sted med evig tortur slik som i kristendommen. Så muslimen antas å tro at den vantro, når vedkommende dør, får den verste straffen som det er mulig å tenke seg. Men da må man spørre: hvis nå de vantro får denne straffen, hvorfor er det så viktig å straffe de vantro også her på jorden? Er ikke denne straffen i Helvete så forferdelig at det ikke er nødvendig med noe mer straff før døden? Hvis muslimen hater en vantro så forferdelig, kan han ikke la vedkommende leve ut sitt liv her på jorden, mens muslimen i mellomtiden kan gå og glede seg over straffen han får i Helvete. Jeg tror forklaringen på dette er at muslimen egentlig ikke tror på Helvete. Hvis han virkelig trodde på Helvete, var det vel ikke nødvendig å hate den vantro så mye, vedkommende vil jo straffes etter døden og det bør muslimen være fornøyd med.

Konklusjon

Av det jeg har skrevet trekker jeg følgende konklusjon: jeg tror at de kristne på en måte tror på Gud, men de tror ikke på Himmelen og Helvete. Muslimene tror også på en gud, men de tror heller ikke på Helvete. Den måten de religiøse tror på Gud på, er bestemt av våre gener og denne troen er litt annerledes enn troen på at universet oppstod ved et big bang, at en meteor utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden, at jorden er rund og at vi stammer fra et apeliknende vesen. Troen på Gud er en slags kvasi-tro, den kan ikke begrunnes på noen som helst slags måte, men har gjennom historien hatt så stor verdi i overlevelsessammenheng at vi fortsatt vil oppleve at mennesker vil tro på en gud ennå noen hundre år. Men av analysen i denne bloggen føler jeg meg nokså sikker på at troen gradvis vil forsvinne etter hvert som folk blir mer og mer opplyste, og først i de landene som er kommet lengst i folkeopplysning (slik som de europeiske).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s