Har vi noen nytte av Gud?

Noe kan sies å ha nytteverdi hvis dets tilstedeværelse gir større fordeler enn ulemper. Det er gjerne materielle ting man forbinder med nytte, men man kan også snakke om at immaterielle ting har nytteverdi. Kristne forkynnere og skribenter kan snakke og skrive i det vide og brede om Guds kjærlighet og omsorg for menneskene, men ordet nytte har jeg aldri sett brukt i beskrivelser av Gud. Men hva kommer det av? Noen mener kanskje at det er ukristelig og blasfemisk å bruke et så verdslig begrep som nytte om noe hellig. Men hadde det ikke vært ganske smart og kanskje vært en vekker for alle de som er lunkne til kristendommen å bli konfrontert med en liste over hvilken nytte man vil ha av å tro på Gud. Hvis Gud altså hadde noen nytte. Og hvis det viser seg at en slik liste faktisk har flere gode poenger, så burde det vel være i de kristnes interesse å gjøre den kjent. Å bruke den i forkynnelsen kunne gi kristendommen en ny giv og øke antall tilhengere. Men selvfølgelig, hvis man, når det kommer til stykket, ikke finner noe ved Gud som gir nytte, vil en kristen gjøre alt for å unngå at noen tar opp dette spørsmålet. Så kan dette siste være grunnen til at dette er et tabubelagt emne i teologiske kretser? Dette skal vi nå prøve å finne ut av.

Mirakler

Noen vil umiddelbart si at Gud gjør mirakler blant annet ved å helbrede syke og at dette er til stor nytte i alle fall for dem som opplever det. Og de kan vise til nesten uendelig mange eksempler på dette blant annet omtalt i bøker og blader. Ja, men hvor pålitelige er disse vitnesbyrdene om helbredelse etter Guds inngripen? Det finnes nok et lite mindretall av mennesker i Norge som tror på dette, men flertallet og kanskje til og med flertallet av kristne er skeptiske eller avvisende. Og så vidt jeg vet har ingen som forsker på disse fenomenene, påvist sikre bevis på helbredelser som ikke like gjerne kan forklares på en naturlig måte. For disse forskerne vil det være en nesten umulig oppgave å vise at en aktuell helbredelse ikke ville ha vært mulig uten overnaturlig hjelp. De vil ikke kjenne den menneskelige fysiologi godt nok til det.

Den katolske kirke undersøker grundig innberettede mirakler. Fra tid til annen rapporteres det til Vatikanet tilsynelatende pålitelige helbredelser som legevitenskapen ikke uten videre kan forklare. Valfartsstedet Fatima i Portugal hvor jomfru Maria skal ha vist seg flere ganger for tre småpiker i 1917 har bare noen få helbredelser å vise til som er så godt dokumentert at Den katolske kirke har godkjent dem som mirakler, til tross for at stedet oppsøkes av tusenvis av krøplinger og syke hvert år. Og I Lourdes var det inntil 1984 registrert 65 sikre mirakler siden 1858, dvs. gjennomsnittlig ett hvert annet år. Det finnes healere uten religiøs basis som kan oppnå like gode resultater som disse valfartsstedene. Så hvis det er Gud som står bak disse forsvinnende få helbredelsene, så er ikke dette veldig imponerende. Det er neppe nok til at dette fortjener å bli oppført som eget punkt på listen over hvilken nytte vi har av Gud.

Har Gud skapt noe?

Man hører ofte kristelige forkynnere erklærer med overbevisning i stemmen at vi er skapt av Gud. Ikke bare er det første mennesket skapt av Gud, han har skapt hver enkelt av oss. Og er det slik, så må vi innrømme at vi har helt avgjørende nytte av Gud. Vi ville altså ikke ha levd hvis ikke Gud fantes og kunne skapt oss. Men ingen, hverken kristne eller ateister tar en slik ytring bokstavelig, ytringen er bare et munnhell som har overlevd i kirken fra den tiden man trodde at de første menneskene var Adam og Eva og man kjente ikke til hvordan et foster dannes og utvikler seg.

Det er heller ikke noe som tyder på at Gud har skapt verden, alt som eksisterer i dag kan like gjerne vare dannet av naturen som av Gud. Hvorfor trekke inn et fremmedelement som Gud, når alt kan forklares naturlig uten Guds medvirkning. Det er ikke mer logisk å tro at Gud forårsaket Big Bang enn at naturen gjorde det. Hvis Gud har skapt universet må han for det første eksistere, og det er i høyeste grad usikkert. Dessuten må han være allmektig nok til å klare det, og det er det ikke sikkert at en Gud, som ikke engang er mektig nok til å få det endelige overtaket på djevelen, klarer. Til slutt kommer vel ikke Gud unna å bruke naturlover i skapelsesprosessen og dermed blir Gud bare en passiv tilskuer og således overflødig.

Kan vi lære noe av Gud?

Kan Gud for eksempel være et forbilde for oss mennesker på noen måte? Hvilke oppførsel eller handlemåte hos Gud er det i så fall vi bør kopiere? Kan måten han belønner og straffer på settes opp som et ideal for norsk domstolpraksis? Når man blir stilt for Guds domstol kan utfallet bare bli ett av to. Enten blir man dømt til et evig liv i en tilværelse som riktignok kan være dødsens kjedelig, men hvor man aldri vil lide noen nød, eller så blir man dømt til en tilværelse i en evigvarende smertelig tilstand. Og det spørsmålet som avgjør utfallet av rettsaken er om den tiltalte tror på Gud eller ikke. Skal våre domstoler opptre på samme måte: enten frikjenne en tiltalt og legge de fremtidige forholdene best mulig til rette for ham/henne eller dømme vedkommende til et opphold i et fengsel hvor man hver dag opplever tortur så lenge han lever? Og dette siste uansett hva vedkommende har gjort seg skyldig i. Jeg tror at alle vil innse at heller ikke her kan Gud tilføre oss noe nyttig. Gud er nok ingen læremester for oss i rettspleie. Og jeg tror det er det samme hva annet vi peker på, intet av de positive ting menneskene beskjeftiger seg med i dag har vi lært av Gud.

Indirekte nytte?

Så langt har vi ikke funnet at vi har noen direkte nytte av Gud. Nå skal vi se på den indirekte nytten. Her er det nok noe å hente. De fleste kristne føler en viss velvære ved å ha en Gud å holde seg til. Og spesielt det å vite at man opplever paradisiske tilstander og et samvær med Gud i himmelen etter døden hvis man tror på og tilber Gud og holder seg til hans lover, gjør at den kristne mer en de ikke-kristne ser døden fortrøstningsfullt i møte. Så her gjør Gud nytte for seg. Men det som kanskje bør dempe denne gode følelsen litt er at den er ikke avhengig av at Gud eksisterer. En Gud oppfunnet av menneskene vil skape den samme følelsen. Og i så fall vi denne følelsen være basert på en villfarelse. Vi står altså overfor en placebo-effekt her.

Legitimering

Men nå kommer vi til en sammenheng hvor Gud virkelig gjør nytte for seg. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i Vang kirke i Hedmark. Før dette skjedde og i lang tid etter var det stor motstand mot kvinnelige prester i Norge. Og denne motstanden ble begrunnet med at Paulus hadde uttalt at kvinner skulle tie i forsamlingen. Men var det dette som var den virkelige grunnen? Neppe. Nå i dag er de kritiske røstene forstummet. Men bibelstedet til Paulus står der fremdeles. Så hvis det var dette bibelstedet som tilsa at kvinner ikke skulle bli prester, så burde motstanden vært like stor i dag. Men dette viser at det var fordommene til mange kristne som lå til grunn for motstanden og de brukte bibelstedet bare som påskudd for å gjøre sin holdning mer respektabel. I dag er mange, både kristne og ikke-kristne, i mot homofile ekteskap. De ikke-kristne holder dette for seg selv stort sett, de skjønner at det er litt uverdig og i mot menneskerettighetene å uttrykke sin motstand. Men de kristne føler ikke at de taper noe i anseelse ved å erklære hvor de står, de er åpne med sin motstand mot homofili fordi Paulus fordømmer slik adferd og ser det som opprør mot Guds skaperorden. Men etter en tid når homofile ekteskap blir mer og mer vanlig og de med de sterkeste fordommene mot dette forlater denne verden, så dør også motstanden ut, og hva Gud mener er det ingen som bryr seg om lenger. Så bibelsteder bestemmer ikke menneskenes holdninger, de er bare hensiktsmessige for å forsvare disse holdningene. Og nå ser vi omsider at Gud har en nytteverdi. Han legitimerer fordommer. Men problemet for de kristne er at forkynnere ikke kan bruke dette i sin argumentasjon for å bli kristen. De kan ikke si: «Del din tro med oss og du kan gå åpent ut med dine fordommer uten å skamme deg.»

Er eksistens essensielt?

Man kan ha nytte av guder selv om de ikke eksisterer. Hvis mange nok tror at de eksisterer kan man utvikle en religion rundt en gud, og man danner et fellesskap av mennesker som støtter hverandre. Og det er dette siste som er avgjørende. Det faktum at man vet at mange andre medmennesker tror på denne guden skaper en følelse av velvære og trygghet. Som kjent er en av grunnene til at den enkelte av oss eksisterer i dag, at vi har et sterkt instinkt som gjør at vi søker sammen i fellesskap. Hvis man var alene om å tro på en gud, så ville ens overlevelsessjanser ikke økes.  Men når man er mange overlever man lettere. Og dette forklarer hvorfor religioner, til tross for at flertallet av mennesker i moderne samfunn innerst inne ikke tror at guder eksisterer, fremdeles har en stor tilhengerskare.

Har Gud gjort mere skade enn nytte?

Det er sikkert mulig å finne tilfeller hvor den kristne guden har gjort mer nytte for seg. Men da må vi også trekke frem alle de tilfeller i fortiden hvor Gud ble brukt som påskudd for å gå til krig, for massakrer, for heksebrenning og for inkvisisjonen. Hvor mange mennesker er ikke blitt drept gjennom tidene fordi kristne ledere i et land eliminerte sine motstandere ved å bruke som påskudd at disse motstanderne handlet mot Guds vilje? Dette forklarer opphavet til all religion og til at religioner er så vanskelig å bli kvitt. Men det forklarer også hvorfor religionen gradvis taper i oppslutning i land hvor FN’s menneskerettigheter får innpass og styrkes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s