En vinter som veinomader – del 1

Artikkel publisert i bladet Caravan, organ for Norsk Caravan Club i 2004. Artikkelen vil her bli delt opp i tre deler og utgitt i tre etterfølgende uker.

Vi er et pensjonistektepar på 67 (Alice) og 72 år (John). I seks år fra 1997 har vi oppholdt oss i Fuengirola i Spania om vinteren. Et behagelig liv, men kanskje litt ensformig. Sommeren 2003 bestemte vi oss for å få litt mer spenning inn i tilværelsen. Et siste stunt før alderdommen ble for tyngende. Vi ville forsøke å realisere en drøm vi hadde båret på lenge, nemlig å anskaffe oss en bobil, og å farte rundt i Europa en hel vinter. Etter å ha besøkt en rekke caravan-sentrer i vårt nærområde (vi bor i Bærum) falt vi til slutt for en ny Hymer Tramp 575 som vi fikk til en god pris av en hyggelig selger på Caravansenteret AS på Kjeller. Med på kjøpet fikk vi et års medlemskap i Norsk Caravan Club, som ved hjelp av tilsendt informasjonsmateriale ga oss en ypperlig innføring i campinglivets muligheter og utfordringer.

Nå er det nok mange av Caravans lesere som har foretatt mer omfattende reiser enn oss med bobil og som derfor vil kunne ha mer å fortelle. Men de fleste av disse holder sin opplevelser for seg selv. Samtidig vet jeg at det er mange bobil-eiere som leker med tanken på å gjøre noe tilsvarende som det vi gjorde, og disse vil kanskje kunne nyttiggjøre seg noen av våre erfaringer. Det er først og fremst for disse siste jeg skriver denne rapporten.

Rapporten er ikke lagt opp som en fra-dag-til-dag beskrivelse av det vi opplevde. Dette ville ha blitt for kjedelig. De fleste dagene var som dagene før med enkelte variasjoner, så en dagboksbeskrivelse ville bli for mye gjentagelser. I stedet har jeg tatt for meg tema for tema og starter da naturlig nok med veivalget vi gjorde.

Reiseruten

Vi turte ikke gi oss i kast med en rundreise på flere måneder uten først å ta en noe kortere prøvetur. Og til dette formål lå de baltiske land og Polen lagelig til. Så mandag 25. august 2003 startet en tur som førte oss gjennom Sverige til ferjehavnen i Kapellskår nord for Stockholm og derfra med dagferje til Paldiski i Estland og videre gjennom Estland, Latvia og Litauen til Polen. Etter to netter i Warszawa dro vi sørover til Wroclaw, Jelenia Gora og Krknose-fjellene før vi vendte nesen hjemover via Tyskland og Sverige. Denne første etappen varte 16 dager.

Deretter tok vi en pause på litt over en måned, men 15. oktober startet den store kraftprøven. Etter 7 dager med relativt lange dagsmarsjer gjennom Sverige, Danmark og Tyskland endte vi opp i Rijnsburg et par mil nord for Den Haag i Nederland. Her oppholdt vi oss noen dager og besøkte venner som vi etterlot her etter et ti års opphold i landet i 1970-årene. Etter det fulgte vi kysten av Belgia, via Brugge, og så langs nordøstkysten av Frankrike via Calais, Caen og til Brest i Bretagne. Deretter langs østkysten av Frankrike til Bordeaux. Derfra tok vi en avstikker inn i landet via Toulouse og Limoux hvor vi var sammen med Alices bror og hans familie i 11 dager. Turen videre gikk så på nordsiden av Pyreneene til Biscaya-bukten, og så langs nord- og østkysten av den Iberiske halvøya, via Gijon, Santiago og Europas vestligste punkt Cabo da Roca og til Portugals sydøstligste punkt Sagres. Videre langs Algarvekysten og via Sevilla og Cadiz i Spania til Fuengirola på Solkysten. Dermed hadde vi nådd endepunktet på det vi betraktet som annen etappe på vår rundtur og kalenderen viste 6. desember. I Fuengirola besøkte vi leietakeren for vår leilighet der, og fikk frisket opp bekjentskaper i bridgeklubben og boulklubben i Den Norske Foreningen. Den 20. desember kjørte vi bobilen til en langtidsparkeringsplass ved Malaga flyplass (4.26 € pr døgn) og dro til Norge med fly. Etter å ha feiret julen i Norge med familien,

dro vi nyttårsdagen tilbake til Spania for å fortsette vårt nomadeliv. Vi måtte imidlertid oppholde oss to uker til i Fuengirola til jeg fikk satt på en krone på en jeksel. Fra nå av gikk turen langs Middelhavskysten av Spania, Frankrike, Italia og til Hellas. Underveies stoppet vi for å besøke venner i Nerja, Torreveija og Alfas del Pi. Og for å legge mer av vinteren bak oss før vi kom til Frankrike og Italia, så tok vi en hvil fra kjøringen i 11 dager på en campingplass ved Oliva, Camping Olé. Det spesielle ved denne plassen var at den var oppført som stengt i katalogene, derfor var det rikelig med plass der da vi kom dit, i motsetning til de fleste offisielt åpne plassene som stort sett var fullt besatt.

 I Italia passerte vi gjennom Pisa, Roma, Napoli og Salerno før vi svingte til venstre og over Appenninene til Brindisi. Herfra tok vi båt til Hellas og startet på den fasen av turen som ga oss de rikeste opplevelsene. Både naturen og folket tiltalte oss. Via Patra kom vi oss til Peloponnes som vi utforsket kysten av helt til det sørligste punktet. Som en pliktøvelse besøkte vi tilslutt Aten, som hadde forandret seg en del siden vi var der sist for 44 år siden. Etter tre herlige uker i Hellas returnerte vi med ferje til Brindisi, hvoretter vi fulgte Adriaterhavskysten nordover, og senere via Gardasjøen og over Brennerpasset til Østerike, Tyskland, Sverige og Norge. Da var vi kommet til den 15. april i 2004 og vi hadde på de to turene tilbakelagt 23.000 km.

 Trafikale forhold

Det er dårlig med motorveier i de baltiske land og Polen, men på den annen side er biltettheten så lav, at det ikke var vanskelig å holde god gjennomsnittsfart, spesielt på de flate og nokså rette veistrekningene som var typiske for de baltiske land. Men dette gjaldt bare der hvor veiene fikk ligge i fred. Det investeres enormt i forbedring av veisystemene i disse landene, og vi måtte stadig ned i 50 km i timen på normalt fine veistrekninger fordi veien ble utvidet eller forbedret på annen måte. Og stadig så man skilt som forkynte at veiarbeidet ble finansiert av EU (og dette var før disse landene ble EU-medlemmer).   Et meget vanlig veiskilt både i de baltiske land og Polen var det som angir at bilhjulene har dannet fordypninger i veibanen. Dette er kanskje ikke noen stor ulempe for personbiler med vanlig hjulbredde, man kan kanskje bare styre bilen inn på hjulsporene og slippe rattet og la bilen styre seg selv, men en bobil som er noe bredere enn personbiler krever full konsentrasjon for å hindre at bilen blir kastet til en av sidene når hjulparet på den ene siden tvinger det andre hjulparet ut av sitt spor for eksempel når man skal styre unna en møtende bil.

Gjennomsnittsfarten, etter at vi hadde gjort unna transportetappen gjennom Sverige, Danmark og Tyskland på den andre etappen, var ca 10 mil pr dag. Det var da liten grunn til å bruke motorvei for å nå dagens destinasjon. På motorveier opplever man sjeldent noe, de går utenom byer og landskapet kan være ensformig. Dessuten har de fleste motorveier i syd-Europa ganske høye bom-avgifter som vi ikke ønsket å belaste reisebudsjettet med. (Det finnes kartbøker som med fargekoder angir hvilke motorveier som krever bompenger og hvilke er avgiftsfrie). Langs Biscaya-bukta og mellom Cannes og Genova valgte vi likevel å kjøre motorveier fordi der legger byene tett i tett og å kjøre med maks hastighet 50 km pr time i mil etter mil tærer på humøret. Og i Belgia fant vi at de nasjonale og lokale veiene ofte var av så dårlig kvalitet at vi foretrakk motorvei.

Vi var på forhånd spente på hvor mange trafikkfarlige situasjoner vi ville komme ut for. Utrolig nok opplevde vi ingen slike. Og på de to turene støtte vi på bare to tilfeller hvor det nettopp hadde skjedd en trafikkulykke. Den ene var ved Askim etter bare en times kjøring første dagen, den andre var i Porto i Portugal.

Vi opplevde heller ikke trafikkfarlig tåke på turen, og hadde aldri dårligere sikt enn 100 meter. Vi ble heller aldri utsatt for glatte veier. Men i Savona i Italia (21 februar) hadde det noen timer før vi passerte gått en kraftig haglbyge over byen. Vi så at brøytebilene hadde skjøvet snøen ut til sidene og terrenget rundt om kring var dekket av snø. Da vi passerte gjennom Appenninene hadde det snødd natten før og det var snø langt nedover liene. Vi var lenge spente på om vi klarte å holde oss under snøgrensen. Vi hadde nok en margin på ca 200 meter vertikalt da vi passerte høyeste punkt. Bare noen få ganger kom vi inn i en kø og aldri av lang varighet. Her profiterte vi selvfølgelig på at vi reiste utenfor turistsesongen. En annen fordel ved dette valget var at vi aldri behøvde å bestille plass på ferje. Seks ganger på turen tok vi ferje og hver gang bare møtte vi opp på ferjestedet en passende stund før ferjen gikk og fikk plass uten videre.

Når det bygges offentlige veier i de fleste land i Vest-Europa, så sier normen at veibredden skal være slik at biler med en bredde på opptil 2.5 meter skal kunne kjøre der. I Italia er normen 2.3 meter. Dette ble vi konfrontert med en dag vi forvillet oss inn på en ganske smal lokal-vei ett eller annet sted på østkysten av Italia. Plutselig kom vi til et punkt hvor veien fortsatte mellom to høye steingjerder tett ved veikanten. Vi tok sjansen på å fortsette siden alternativet var å rygge et par hundre meter. Det ble et mareritt. Steingjerdene syntes aldri å ta slutt, og et sted var det så smalt at det var nesten ikke klaring mellom bil og mur. Vi måtte brette sidespeilene inn og Alice kom seg ikke ut for å dirigere meg. Heldigvis fikk vi hjelp av en italiener, så vi kom oss videre uten skrammer på bilen.

Når man kjører på lokale veier, så risikerer man selvfølgelig å komme over luftige partier og noen ganger med manglende autovern. Spesielt opplevde vi dette ofte på Peloponnes i Hellas. Men den nifseste strekningen i dette fjellendte landskapet opplevde vi mellom Skala og Leonidio. Trollstigen er ingen ting i forhold. Det høyeste punktet lå på rundt 1400 meter, og fra dette punktet var det bare noen mil ned til kysten. Plutselig stod vi på kanten av et canyon, vi så dalbunnen og elven langt nede, men det var så bratt at det var ikke mulig å se hvor veien gikk. Alice satt med hjertet i halsen og kommanderte meg til å kjøre på første gir i de mest uoversiktlige svingene. Og jeg satt og kaldsvettet. Heldigvis var det liten trafikk, noe som er fullt ut forståelig, for hvem i all verden med sine fulle fem vil frivillig velge en så skummel veistrekning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s