En vinter som veinomader – del 2

Overnattingssteder

Før vi dro manglet det ikke på velmenende advarsler fra venner og slektninger om ikke å overnatte på rasteplasser langs motorveien. Nå er nok ikke risikoen for å bli ranet så veldig stor, for i forhold til antall overnattinger på slike steder er det selvfølgelig bare et fåtall som opplever dette. Men disse advarslene hadde likevel sin virkning, så vi bestemte oss for å unngå rasteplasser ved overnatting. Det tryggeste skulle man kanskje tro var å overnatte på campingplasser under hele turen. Men dette var ikke alltid mulig. Vinterstid er de fleste campingplasser i Europa stengt. Det er bare langs Algarve-kysten og langs Middelhavskysten av Spania at det er flere åpne enn lukkede plasser. I de baltiske land hvor vi kom allerede i august/september var det åpne campingplasser, men interessen for camping syntes å være minimal, så vi fant faktisk ikke en eneste campingplass i disse landene som hadde gjester på den tiden. Vi overnattet to netter på en inngjerdet og overvåket plass nær Vistula-elven i Warszawa, men bare den ene natten hadde vi selskap (av en enslig syklist med telt). Typisk for de andre campingplassene i disse tidligere østblokk-landene var at de var tilknyttet en bondegård eller et hotell. De var ikke inngjerdet, hadde ingen egen resepsjon og lite innbydende sanitærforhold. Vi overnattet ikke på noen av disse.

Vi var fra starten nokså grønne med hensyn til å finne sikre og støyfrie steder for fricamping, men etter hvert lærte vi hvordan vi skulle gå frem for å finne egnede steder. I mindre og avsidesliggende landsbyer uten noe særlig uteliv finnes det som regel en parkeringsplass eller et torg relativt sentralt i byen. Her kunne man stå nokså uforstyrret om natten. Mennesker som passerte forbi tok sjelden notis av oss. Det eneste som kunne forstyrre var en kirkeklokke eller litt hundeglam. I større byer lette vi oss frem til et boligstrøk i utkanten av byen og gjerne et område med nye boliger. Blindgater i et slikt område ender ofte opp i en offentlig parkeringsplass hvor ingen kunne nekte oss å overnatte. Langs kysten av Spania og Adriaterhavskysten av Italia var det ofte nok å ta av en vei ned til stranden. Her kunne man finne flere andre bobiler som hadde slått seg til for natten og i dette fellesskapet følte vi oss relativt trygge. Men noen ganger fant vi selvfølgelig ikke det helt ideelle overnattingsstedet, og måtte senke kravene. Vi sov noe lettere på slike steder.

Ellers hadde vi utstyrt oss med campingsjekker som tillater oss å overnatte for 13 € på de plassene som er med i ordningen og dette billige tilbudet benyttet vi oss av når vi kunne. Men i Portugal og Hellas kostet det gjennomgående mindre enn 13 € å benytte en campingplass (disse to landene er da heller ikke med på ordningen).

I gjennomsnitt en av to netter valgte vi campingplass, selv om vi nok kunne ha fricampet under hele turen. Den viktigste grunnen til dette valget var at vi på campingplasser fikk adgang til elektrisitet slik at vi fikk ladet opp batterier (blant annet til mobiltelefonen) og vi sparte gass ved å bruke elektrisitet til oppvarming og matlaging og ved å benytte plassens dusjrom til personlig renhold i stedet for egen dusj. I Frankrike (og også i andre land) finnes det for øvrig i mange byer oppstillingsplasser hvor bobileiere (men ikke eiere av caravaner) kan oppholde seg om natten enten gratis eller for noen få euro. På disse plassene kan det være adgang til vann og elektrisitet og man kan tømme toaletter. Dette tilbudet benyttet vi oss av noen ganger.

Gass-problemet

Det rår anarkistiske tilstander i Europa når det gjelder hvordan man skal skaffe seg gass i caravaner og bobiler. De fleste land har egne standarder for gassflasker, kraner og ventiler. Flaskene kan kanskje etterfylles eller byttes inn i noen av nabolandene, men i land lenger unna har de andre standarder, noe som betyr at når man kommer dit må man kjøpe nye flasker og nytt tilleggsutstyr. Når man reiser rundt i så mange land som vi gjorde, så sitter man til slutt igjen med en mengde tomme gassflasker som man ikke får noe igjen for og like godt kan kaste. Andre mer drevne campere ville kanskje ha innrettet seg smartere enn oss, men her er hvordan vi taklet dette problemet.

En 11 kilos propan-flaske fra den norske leverandør Aga fulgte med da vi kjøpte bilen. Men siden vi brukte en del av denne gassen på noen småturer i Norge før vi dro til Baltikum, turte vi ikke annet enn å kjøpe en reserveflaske før turen. Selv flasken kostet 1050 kroner og gassen 370 kroner. Det irriterende med dette kjøpet er at det ikke finnes noen panteordning for flaskene i Norge, selgeren er ikke villig til å kjøpe tilbake flasken når den er tom, selv om den kan brukes på nytt igjen etter fylling (men man kan bytte inn flasken og få en fylt flaske tilbake, og bare betale for gassen). Det er sikkert ikke lite Aga tjener på denne policy, men særlig brukervennlig er den ikke. Nå klarte vi oss fint i 16 dager uten å gå tom for gass, så da vi kom tilbake kunne vi, hvis vi hadde vært litt dristigere, bare ha byttet inn denne flasken for en ny full en og spart iallfall de 1050 kronene vi betalte for den andre flasken. Den nesten tomme flasken ble satt igjen hjemme da vi startet på den andre etappen av rundreisen vår.

Da vi kom til Nederland forhørte vi oss om det fantes en europeisk standard som vi fra nå av kunne holde oss til. Vi fikk da vite at kjøpte vi Primagaz, så kunne vi få byttet ut disse flaskene overalt i Syd-Europa. Vi kjøpte da en 6 kilos flaske med ventil og gass for ca 50 €. Men denne opplysning viste seg ikke å stemme. Vi kunne riktignok bytte inn denne flasken i Frankrike, men ikke i Spania, Italia og Hellas. Men i Spania fikk vi faktisk fylt den tomme norske flasken i Puerto Banus ved Marbella, men dette var det eneste stedet i Spania vi klarte det. Prisen var 36 €, altså noe billigere enn hva gassen koster i Norge. Da denne gassen tok slutt fikk vi kjøpt en 6 kilos flaske på en Repsol bensinstasjon i Spania. Vi betalte 6 € for gassen (butan), altså en meget god pris, og for flasken 18 € i pant. Dette siste beløpet kunne vi altså få igjen ved tilbakelevering av den tomme flasken, men siden dette måtte skje på en Repsol-stasjon som bare finnes i Spania (så vidt jeg vet), så var ikke dette noe vi kunne benytte oss av, siden vi var langt inne i Italia da flasken gikk tom. I Italia har de selvfølgelig sin egen standard. Det sympatiske ved denne var at panten for flasken var på hyggelig 5 €. Ventilen kostet i tillegg 3.90 € mens selv gassen (11 kg) kom på 20 €. Dette kan man leve med. Så opplevde vi den gledelige overraskelsen at den italiensk flasken kunne byttes inn i Hellas. Og ikke nok med det, i Italia kunne man også etterfylle den italienske flasken. Vi passet da på å gjøre nettopp dette like før vi forlot landet, og hadde dermed nok gass til resten av turen til Norge. Men vi hadde da kastet bort penger på en Aga-flaske, en Primagaz-flaske, en Repsol-flaske og en italiensk flaske. Dette må EU gjøre noe med snarest.

Sikkerhetsforanstaltninger

Som ekstra-utstyr til bilen fikk vi ved kjøpet installert et NX-4A alarmsystem, som reagerer på både bevegelse, propangass, røk og narkosegass. Dette ga oss en viss trygghetsfølelse. Om denne er falsk er vanskelig å si siden dette systemet aldri ble satt på prøve annet enn et par ganger når bevegelsesalarmen gikk, en gang på grunn av en katt som passerte forbi et par ganger og en annen gang på grunn av mennesker som passerte forbi med litt over et halvt minutts mellomrom (det er dette den reagerer på).

Ellers prøvde vi mest mulig å unngå å la bilen stå alene uten tilsyn, spesielt på parkeringsplasser ved kjente turist-attraksjoner. Vi kunne da innrette oss slik at den en av oss holdt seg i bilen, mens den andre besøkte attraksjonen og deretter byttet vi på. Også når vi handlet mat kunne den ene av oss sitte igjen i bilen, mens den andre var inne i butikken. Vi stoppet sjelden på rasteplasser selv om dagen hvis det ikke var noen flere enn oss der.

Adgang til internett

Vi møtte uventet stor interesse fra venner og slektninger for hvor vi befant oss til enhver tid. Til dette formålet var SMS-meldinger uunnværlige. Med passende mellomrom sendte vi en standardmelding til hele vårt nettverk i Norge om hvor vi var og noen stikkord om hva vi hadde opplevd. I svarmeldinger kunne vi da få kjærkomne nyheter fra Norge både om private og andre forhold. Men dette var ofte ikke nok. Siden vi i store deler av turen befant oss i land og på steder som ikke solgte norske aviser og heller ikke engelske og hvor de stedegne avisene ikke var leselige for oss, så var vi nokså avhengige av internett for å kunne følge med i hva som skjedde i verden. Og vi brukte mye tid på å finne frem til lokaler hvor vi kunne leie en PC noen minutter, mens vi leste dagens utgave av en eller annen norsk riksavis. Det viste seg at i land som Nederland, Frankrike og Italia var det langt mellom slik lokaler, mens det var lettere å finne dem i Portugal, Spania og Hellas. I Italia var det adgang til internett på biblioteker, i Hellas, Frankrike og Nederland var det gjerne kafeer som hadde dette tilbudet, mens det i Portugal og spesielt Spania (iallfall langs Middelhavskysten) hadde egne lokaler bare beregnet for internett-brukere. Enkelte større campingplasser hadde også internett tilgjengelig for gjestene, dette gjaldt både i Spania, Italia og Hellas. Prisene varierte en del, Hellas var dyrest og det var dyrere å bruke internett på campingplasser enn på internettkafeer.

 Severdigheter

Det nytter ikke på en så omfattende reise å få med seg alt man kunne ønske å se av museer, monumentalbygninger, borger, minnesmerker, temaparker, grotter, interessante fjellformasjoner etc. På turen vår var vi ganske selektive med hensyn til hva valgte å se på. Her er en liten knippe av severdigheter som var litt spektakulære og gjorde spesielt inntrykk på oss.

Korshøyden kalles et par forhøyninger i et relativt flatt terreng litt nord for Siauliai i Litauen. Korshøyden er et protestsymbol fra Sovjettiden og inneholder over 50.000 kors, store og små, gamle og nye, og fra de mest enkle med to korslagte pinner til de mest forseggjorte med utskjæringer. Det er meget rørende å vandre rundt på de smale stiene mellom korsene, og spesielt når man tenker på forhistorien til dette stedet (noe det ikke er plass til å berette om her).

Panorama Raclawiczki i byen Wroclaw i sør-Polen er et maleri malt på innsiden av et sylindrisk lerret. Maleriet skildrer et berømt slag hvor polakkene beseiret en russisk hærstyrke. Når man står på en platting i sentrum av sylinderen gir maleriet en illusjon av en slagscene i et tredimensjonalt landskap som strekker seg flere hundre meter utover. Gir en langt sterkere og naturtro virkning enn Panorama Mesdag i Den Haag for de som har sett det.

Vang stavkirke er en norsk stavkirke som på 1800-tallet ble gitt til keiseren av Tyskland av en norsk professor som virket i Berlin. Kirken ligger nå ved byen Karpacz i Polen nær grensen til Tsjekkia. At kirken en gang lå på tysk territorium kan man se ved at gravstøttene har tyskklingende navn. Etter flere kriger og etterfølgende grensejusteringer ligger nå kirken i Polen og polakkene har gjort kirken og omgivelsene til en kjempe-turistattraksjon.

Bretagne i Frankrike er kjent for sine mange fortidsminner. De som finnes rundt landsbyen Carnac er kanskje mest kjent. Her finnes kilometerlange rekker av bautasteiner (menhir) med en høyde på opptil 6.5 meter. Mellom og omkring steinrekkene finnes flere steinkretser og megalittiske gravmonumenter (dolmen). I selve byen Carnac er det et fortidshistorisk museum, som blant annet viser i en billedserie hvordan disse gravkamrene ble skapt.

Montserrat er en veldig spesiell turistattraksjon som ligger ca 4 mil nord for Barcelona. Den består av et stort kompleks med kirke, kloster, restaurant etc. klemt inn på en hylle i et tilsynelatende utilgjengelig fjellparti. Selve fjellene rundt har også merkelige former. Man kan ta gondolheis for å komme opp, men utrolig nok kan man også komme opp med bil.

For beundrere av den absurde maleren Salvador Dali kan vi anbefale museet i hans fødeby Figueras ikke langt fra den franske grensen ved Middelhavskysten. Byen er liten, så museet er lett å finne.

Alice skaffet seg en ny hobby på turen. Hun begynte å samle skjell. Og siden vi stort sett fulgte kystlinjer under turen var det mange anledninger til skjellsanking. Og spesielt Adriaterhavskysten er et eldorado for den som dyrker denne hobby. Men etter hvert oppstod behovet for å vite navnene på noen av de vakreste skjellene. En kveld endte vi opp på campingplasssen Led Zeppelin mellom Pescara og Ancona nettopp på Adriaterhavskysten, og ved et merkelig sammentreff, lå det bare 200 meter fra plassen et museum med verdens største samling av skjell (750.000 forskjellige). Alice var over seg av begeistring. Vi fant mange skjell som hun kjente igjen og fikk notert navnene på. To brødre, den ene var professor, som vi hilste på og snakket med hadde dette museet som sitt livsverk. De hadde begynt å samle da de var små.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s