En vinter som veinomader – del 3

Episoder og observasjoner

Det er sen ettermiddag i Latvia da en politibil med sirener kommer mot oss. Den presser oss ut til siden, så vi må stoppe. Deretter kommer en annen politibil etterfulgt av 3-4 svarte limousiner og til slutt en politibil. Vi antok at dette var en tradisjon de har beholdt fra kommunisttiden. Det ville nok ikke ha blitt godtatt i Norge at VIP-er hadde tatt seg frem på denne måten, selv ikke om det var kongen.

Vi observerte en interessant trend i de baltiske land: Mange boligblokker (og spesielt nye) i disse landene var på utsiden malt i forskjellig farger. Men ikke slik at en etasje var grønn og den neste gul, nei, skillelinjene fulgte ikke etasjeskillene, men kunne gå på skrå og helt vilkårlig. Dette bidro til å gjøre turen gjennom disse landene ekstra interessant. Vi kommenterte stadig om vil likte eller mislikte de spesielle fargevalgene som var gjort.

Da de to kvinnene som betjente campingplassen i Warszawa hørte at vi hadde tenkt å besøke det såkalte russer-markedet der, ba de oss innstendig om å fordele pengene vi hadde med på to steder på kroppen. Da ville vi bare miste halvparten hvis vi ble ranet, noe de regnet med at vi ble, siden de mente at alle kunne se på oss at vi var utlendinger. Vi fulgte rådet, men ble merkelig nok ikke robbet.

Siden det virket som om turistsesongen i Polen var over da vi kom dit i begynnelsen av september, var Alice litt engstelig da jeg på en yrk dag (fredag) planla en tur til toppen av fjellet Snezka (1602 m) som ligger like utenfor Karpacz. Hun var redd for at jeg ville være alene i fjellet den dagen og at noe kunne tilstøte meg. Men dette var en ubegrunnet bekymring. Det var minst 100 personer på toppen sammen med meg og det kom en jevn strøm opp mot toppen fra alle kanter, ikke minst (med stolheis) fra den tsjekkiske siden. Det var restaurant på toppen og jeep-vei helt opp.

De siste 6 milene før vi kom til Tyskland fra Polen kjørte vi gjennom en nokså tett skog med liten bebyggelse. Etter en stund på denne veien, så vi til vår forundring en nokså lettkledd dame som stod og hiket ved en avkjørsel. Hvordan i all verden hadde hun havnet her og hvordan turte hun å kle seg så utfordrende, tenkte vi. Men da vi etter hvert passerte 5-6 tilsvarende lettkledde unge damer ved etterfølgende avkjørsler, skjønte vi hvilke ærend de var ute i, og at de var kledd i sitt arbeidsantrekk.

På veien tilbake fra Polen startet vi dagen tidlig etter å ha overnattet i en rolig gate i byen Uranienborg nord for Berlin. Mens vi satt og spiste frokost på en bensinstasjon, oppdaget vi en uteligger som gjorde seg klar til å møte dagen. Vi så han rullet opp soveposen sin, han spiste på en benk i et lite parkområde og han ryddet etter seg og tømte søppelet i en konteiner. Det interessante var at han tydeligvis ikke sjenerte noen, mange som gikk forbi ham, trolig på vei til jobb, stoppet og vekslet noen ord med ham. Han var tydeligvis kjent av de forbipasserende og helt harmløs.

En kveld fricampet vi ved stranden nær sentrum av den lille og tilsynelatende vennlige byen Alconebre mellom Valencia og Barcelona. Vi overnattet sammen med to andre par i bobiler og følte oss trygge. Men om morgenen fikk vi vite at det var blitt kastet en stein på en av nabobilene om kvelden eller natten. På steinen var det tegnet inn et hakekors og teksten ”No camping”. Bilen som ble utsatt for dette var forøvrig engelsk. Samme dagen noterte jeg i min dagbok at vi nå hadde opplevd 42 dager uten å ha brukt vindusviskerne (og bare en gang hadde det regnet om natten i denne perioden)

I San Remo ble vi vitne til et naturfenomen som jeg hittil bare har lest om. Vi overnattet på campingplassen der. Det regnet hele natten og om morgenen var terrenget og alle bilene dekket av et brunt støv. Bileierne, inklusive oss, stod i kø for å få spylt bilene sine. Det viste seg å være støv fra en sandstorm i Sahara. Det falt en god del regn (uten støv) de etterfølgende dager, noe som var litt heldig siden det rengjorde den delen av bobilen (taket) som vi ikke kom til under spylingen.

Natten etter overnattet vi på en parkeringsplass tilknyttet en snuplass nokså sentralt i byen Chevari. Ved to-tiden om natten iakttok vi en bil som oppførte seg litt merkelig. Den kom kjørende fra hovedgaten og inn på plassen og rett mot oss. Der snudde den og kjørte tilbake til hovedveien. Denne manøveren gjentok seg i nesten en time. Alice fulgte bilen med øynene en halv time før hun vekket meg, deretter så vi på den sammen en halv time, helt til det ble så kjedelig at vi gikk å la oss. Denne kjedekjøringen hadde trolig ikke noe med oss å gjøre.

Til Itea i Hellas kom vi utpå ettermiddagen. Byens to campingplasser var stengt. Vi fant isteden en stor flott parkeringsplass langs havnen. Siden den var godt opplyst bestemte vi oss for å overnatte der. Det vi ikke regnet med var at lysene ble slukket rundt midnatt. Da ble det litt nifsere å stå der. Alice våknet noe senere og oppdaget at en personbil med en mannsperson i førersetet stod med slukkede lys litt på skrå foran vognen vår. Da han oppdaget at han ble observert forsvant han. Hvilke hensikter han hadde må overlates til fantasien, men en mulig forklaring kan være at han brukte bilen vår som skjul mens han spionerte på par som hadde sine hyrdestunder i biler rundt om på plassen..

En natt vi hadde slått oss til ro på en parkeringsplass i et villaområde et stykke nord for Bari i Italia, opplevde vi en person som kjente på begge fordørene på bilen vår. Det var for mørkt ute til at vi kunne se om hva slags person det var og om han var alene.

Mennesker vi møtte

Helt fra starten fulgte vi en bevisst linje: vi ønsket ikke å være tilbakeholdne med hensyn til å bli kjent med andre mennesker. Vi la faktisk større vekt på å treffe mennesker enn å besøke turistattraksjoner. Og ikke bare medcampere, men like gjerne tilfeldige mennesker blant lokalbefolkningen. Ofte inviterte vi våre nærmeste naboer på en campingplass inn til oss til et glass vin eller en kopp kaffe. Det interessante er at ikke en eneste én vegret seg, vi fikk tvert i mot mange bevis på at de satte pris på vår frimodighet. Et nederlandsk par fortalte oss at de nå kom til å revurdere sin oppfatning av nordmenn etter vårt initiativ. Det vemodige ved slike sammenkomster er at der sitter man og hygger seg med mennesker man liker, men som man vet man aldri får se igjen etter at man har forlatt campingplassen. Her er noen av de menneskene vi traff.

I nærheten av Caen har en tidligere arbeidskollega av meg kjøpt husene tilhørende et lite gårdsbruk som han sammen med sin kone har pusset opp. Da vi besøkte dem var vi veldig nysgjerrige på hvorfor et eldre ektepar med sikkert stor omgangskrets i Norge kunne finne på  å slå seg ned på et slikt, for oss nordmenn, avsondret sted. De hadde betalt en halv million for stedet som ved kjøpstidspunktet var nokså nedslitt og foreløpig hadde de brukt en million på renovering. Og resultatet var upåklagelig, så når de etter hvert får det helt slik de vil ha det, så får de utvilsomt et meget trivelig hjem. I landlige omgivelser og med milde vintrer. Vi fikk ikke svar på vår nysgjerrighet, men det virket ikke som om de flyktet fra noe de mislikte, det var heller slik at de flyttet til noe de likte. Men hva skal de finne på når hele huset er renovert?

På campingplassen i Nazaré i Portugal var det, da vi kom dit om ettermiddagen, kun én annen bobil på det område som var avsatt for slike. Det var et nederlandsk par. Da vi gjerne benytter enhver anledning til å oppfriske vår nederlansk, inviterte vi dem inn i vår bil. Paret var ute på en rekognoseringstokt i Portugal for ANWB (nederlandsk bilorganisasjon), i forbindelse med planlegging av en fellesreise til sommeren for bobileiere i Nederland. Dette var drevne campere, så her var det mye å lære. De hadde året før vært med på en tilsvarende fellestur til Hellas, og vi passet da på å få en mengde tips om forholdene der. Senere fikk vi også tilsendt informasjon fra dem på internett.

To kvelder senere fikk vi en irsk dame som nærmeste nabo på en annen campingplass. Hun var en enslig mor, med en voksen sønn, og var på jakt etter et passende sted langs kysten av Portugal hvor hun kunne slå seg ned og prøve å livnære seg med å gi kurs i meditasjon. Hun tilhørte en helt annen verden enn oss materialister, og derfor var bekjentskapet så fascinerende.

Etter Almeria på vei mot Alicante kommer man inn i et område hvor fjellet er av en slik beskaffenhet at det er lett å grave hulrom i det. Derfor har mennesker gjennom tidene skaffet seg billig husvære ved å grave ut og bosette seg i slike hulrom. Og fremdeles bor mange i huler her. Vi satt og snakket om at det kunne ha vært morsomt å besøke et slikt hjem, da vi plutselig oppdaget en mann som var i ferd med å grave ut en slik bolig til seg selv. Vi stoppet og spurte om vi kunne få se på huset hans og det var vi hjertelig velkomne til. Og dette var den største opplevelsen den dagen. Boligen skulle ha 5 rom når den var helt ferdig. Stuen, med buet tak, hadde allerede fått sin utforming. Soverommet skulle være rundt. Vi oppfattet det slik at temperaturen inne ville holde seg nokså konstant på 23 grader både sommer og vinter (men det er mulig vi ikke fikk med noen nyanser her, han snakket tross alt bare spansk). Men uansett er det nok ingen tvil om at en slik bolig vil ha et behagelig inneklima om sommeren og sikker lave oppvarmingskostnader om vinteren. Mannen var begeistret for å få besøk og tok seg tid til å svare på alle spørsmålene våre.

Nordmenn gjør lite av seg når man kommer utenom Costa del Sol og Costa Blanca. På Camping Olé ved Oliva traff vi et norsk par (som vi har veldig mange gode minner om), men etter det traff vi ikke en eneste nordmann før vi 57 dager senere inviterte et norsk ektepar fra Ålesund inn til oss på campingplassen i San Marino.

Svensker er det noen flere av. En enslig svensk friidrettsmann hadde et treningsopphold på campingplassen vår i Roma, og i Plataria, det siste overnattingsstedet vårt i Hellas, traff vi en enslig svenske med hund. Trolig som en gjenytelse for at vi inviterte han inn til oss om kvelden kjøpte han noen bakervarer, som vi nevnte vi hadde gått tom for, til oss om morgenen og hengte det på utsiden av vognen vår før vi hadde stått opp. Det er slike små episoder som skaper de hyggeligste minnene fra en tur.

På campingplassen Thines i Finikouda nokså langt sør på Peloponnes traff vi engelske Wendy og Gordon som hadde slått seg ned her for å bli. De hadde allerede vært fast på denne plassen i to år nå og hadde ingen planer om å flytte. De hadde kjøpt seg en meget stor stasjonær caravan og hadde bil og motorsykkel i tillegg. Vi inviterte dem til oss om kvelden og fikk vite mye om Hellas og om hvordan det var å leve der. De var solide og kjempehyggelige mennesker, samtidig som de var livsnytere med en avslappet holdning til tilværelsen.

Oppsummering

Torsdag 15. april 2004, nøyaktig på dagen 6 måneder etter at vi la ut på den andre delen av Europa-turen, var vi tilbake i Norge. Turen hadde vært en stor opplevelse for oss. Vi hadde sett et tverrsnitt av europeisk natur, besøkt et utvalg av spennende turistattraksjoner og truffet en mengde interessante mennesker både blant lokalbefolkningen og blant medcampere Vi hadde ikke hatt noen negative opplevelser av betydning, ingen ransforsøk eller spesielt truende situasjoner som vi ikke hadde kontroll med. Utrolig nok opplevde vi heller ingen interne konflikter, noe man kanskje ville ha ventet når man lever så tett sammen så lenge. Vi fordelte de daglige oppgavene etter kompetanse og interesser. Interiøret i bobilen er delikat og bidrar til å skape god stemning. Og for de som er innstilt på å leve minimalistisk har man alt man trenger i bilen. Samtidig var sengen smal, så romantikken fikk også sine sjanser. Vi tapte en god slump penger da vi, slik som planlagt, solgte bilen etter bare å ha beholdt den i ett år, men vi var begge enige om at turen var verdt pengene. Og siden vi kom velberget hjem (noe som ikke var gitt på forhånd), så kommer vi aldri til å angre på at vi utførte dette vågestykket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s