En allegori

En far levde med en stor barneflokk alene i en stor skog. Barna hadde som barn flest stor respekt for faren sin og forsøkte så godt de kunne å oppføre seg slik som han ønsket. En gang i blant samlet faren barna rundt seg og fortalte om seg selv. Han fortalte at det var han som hadde bygget huset de bodde i og at han hadde skapt trærne, vannene og alle dyrene i skogen rundt dem. Ja det var faktisk han som hadde skapt hele verden med sol, måne og stjerner. Han fortalte også at han hadde makt over alt det han hadde skapt, han kunne hindre at ulykker skjedde og han kunne gjøre syke friske igjen hvis han ville. Han visste på forhånd om alt som kom til å skje og kunne hindre det hvis han ville, og han kunne også la ting skje bare fordi han ville det. Dette ble de fortalt helt fra de var små, og troskyldige som de var trodde de på det, for de skjønte jo at noen måtte ha skapt det de så rundt seg. De hadde dessuten lite omgang med andre barn, så de visste lite om hvordan andre barn tenkte. Faren fortalte også at han var umåtelig glad i dem alle sammen og ville gjøre alt for at det skulle gå dem bra, men likevel, hvis de ikke trodde på det han fortalte om seg selv og gjorde det som han ba dem om, ville han straffe dem strengt.

Etter hvert som tiden gikk i skogen hendte det jo at barna skadet seg på forskjellig vis uten at faren som jo måtte ha visst det ville skje advarte dem på forhånd. Og ble barna syke kunne faren noen ganger la det gå flere dager før han gjorde dem frisk igjen, selv om barna jo visste at dette kunne ha skjedd mye raskere. Men ingen av barna bebreidet faren for noe av dette, de fant alltid på ett eller annet til unnskyldning for faren. De fant ut at faren nok hadde en mening med det han gjorde i slike situasjoner og om de selv ikke skjønte hva denne meningen var, så var de sikre på at det han gjorde var til deres beste. De fant aldri på å spørre om kanskje faren likevel ikke kunne forutse alt eller ikke kunne hindre at noen av barna led vondt. Hvis noen av barna så vidt antydet noe slikt ble de fort irettesatt av de andre for at de var urettferdige og ulydige mot faren sin, og at de for det burde straffes.

En dag gikk faren og alle barna ned til et vann for å bade. Og det gikk ikke bedre enn at en av guttene druknet. Faren satt på land og så dette, men gjorde ikke noe forsøk på å redde sønnen sin. Etter at de var kommet hjem igjen samlet faren barna rundt seg og fortalte med sorg i stemmen at han visste at den sønnen han hadde mistet og som han var veldig glad i kom til å drukne. Når han ikke reddet ham, noe som han kunne ha gjort, var det fordi de andre barna hadde vært ulydige. Han påførte seg altså denne sorgen over å miste sin sønn, for å vise hvor lei seg han var fordi de andre barna ikke hadde oppført seg slik som de hadde fått beskjed om. Han håpet, sa han, at når de nå så at han kunne påføre seg slik en sorg for deres skyld, så måtte de skjønne hvor glad han var i dem og at de fra nå av måtte anstrenge seg enda mer for å gjøre det han ba om. Han la til at han på grunn av sønnens bortgang vil tilgi dem alt det gale de inntil da hadde gjort. Etter dette ble barna enda mer glad i sin far enn de var før.

—————

For å se hvordan menneskene mister all sans for hva som er rett og rimelig når man har med Gud å gjøre, skal vi ta for oss en mulig fortsettelse av denne allegorien. La oss tenke oss at det blir kjent blant folk at denne faren som historien handler om unnlot å gripe inn for å redde sin sønn da han holdt på å drukne. Faren blir derfor stilt for retten for ikke å ha hjulpet et medmenneske i nød. Og la oss tenke oss at faren i sitt forsvar anfører at denne sønnen var noe av det kjæreste han hadde, men at han måtte la ham dø fordi hans søsken hadde vært ulydige, de verken trodde på det han fortalte om seg selv eller oppførte seg slik han ville de skulle gjøre. Og etter at denne sønnen døde hadde det vært lettere for ham å tilgi de andre barna og dette hadde han da også fortalt dem og dette hadde de akseptert. En teolog ville selvfølgelig kunne ha lagt ut dette forsvaret på en mer formildende måte, men det er vanskelig å tenke seg at en jury eller en dommer ville mene at et slikt forsvar tilsa frikjennelse. Det mest sannsynlige utfallet av en slik rettssak ville likevel ikke nødvendigvis være at faren ble dømt, men heller ble erklært utilregnelig og plassert på et sinnsykeasyl.

One thought on “En allegori

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s