En pilegrimstur til Santiago del 2 av 3

For nye lesere: første del kom 22. desember

Mennesker jeg møtte

Man kunne ha blitt kjent med hundrevis av medpilegrimer på denne turen hvis man hadde ønsket det, for man ble aldri avvist om man forsøkte å innlede en samtale med pilegrimer som passerte én eller som man selv passerte. Og de to hyppigst forekomne spørsmål blant pilegrimene var trolig ”hvor kommer du fra?” og ”hvilket språk snakker du?”. Allikevel, de fleste pilegrimer gikk alene og foretrakk det. Det var først på herbergene de kunne klynge seg sammen til lengre samtaler.

En av de første jeg ble kjent med var en skolelærer fra Belgia, Justin. Han var på talefot med alle og hadde mye å lære bort. Han hadde for noen år tilbake gått helt fra Belgia og til Santiago. Og da med dagsmarsjer på mellom 4 og 5 mil. Denne gangen skulle han ta det roligere for å oppleve mer. Fra herberget i Najera, gikk vi tilfeldigvis ut sammen, og han fortalte en del om turmarsjer i Belgia til minne om første verdenskrig. En av marsjene som han hadde vært med på 9 ganger tok utgangspunkt i slagstedet Ypres, og i fire dager går de hver dag 32 km med utgangspunkt i denne byen (dette førte tankene mine tilbake til Nijmegen-marsjen i Nederland, bare at der gikk vi 50 km hver dag). Han skulle gå noen flere km enn meg den dagen, så vi tok avskjed med hverandre da vi skilte lag fordi vi ikke regnet med å se hverandre igjen.

I  Carrion de los Condes traff jeg et tysk ektepar som hadde mye å fortelle. Han hadde vært mye i Norge på forretningsreise, og var stolt over å fortelle at han hadde fått bananimportøren BAMA i Norge til å importere bananer fra Kanarieøyene. Han innrømmet at disse bananene ikke var så pene å se på som de som kommer fra Mellom-Amerika, men de smakte bedre mente han. Og for å demonstrere dette hadde han vært på et supermarked og kjøpt en pose av disse bananene. Og da jeg passerte dem dagen etter stod de i veikanten og spiste på den siste resten av disse favorittbananene sine. De (ekteparet og ikke bananene) hadde også oppholdt seg mye i Trysil på ferie, og kona hadde som barn vært en tid hos en familie i nærheten av Bergen. Hun kunne derfor noen norske fraser: ”takk for deilig mat”, for eksempel. Han var nå 65 år og nettopp pensjonert. De hadde også en periode noen år tidligere vært verter på et av de herbergene i nærheten av turens høyeste punkt, og iallfall hans kone snakket godt spansk. Han var forresten stolt av at hun snakket fire språk.

Man treffer mange slags mennesker. Ved middagen i Atapuerca  snakket jeg med en fransk universitetsmann som hadde gått 43 km dagen før og 38 km den dagen. På to dager hadde han da gått like langt som jeg på tre dager. Han var ekstremt selvsentrert og snakket bare om sine egne meritter og var ikke interessert i hva jeg hadde å fortelle. To dager etter tok jeg igjen en tysk student fra Nurnberg som var hans rake motsetning. Han spurte og grov og skulle absolutt vite alt om meg. Og fikk vel, etter to timers sam-marsj vite hele min livshistorie. Og det hørtes ut som om han var interessert i det jeg hadde å fortelle. Men hvis jeg skulle velge, så hadde jeg nok foretrukket å gå to timer sammen med professoren enn med denne studenten. Han hadde også gjort seg opp en mening om hvor mange som gikk marsjen av religiøse grunner. Han tippet ca 50 %. Han selv var ikke blant disse. Jeg hadde selv stilt meg det samme spørsmålet og jeg gjorde en observasjon på et herberge et par tre kvelder før. Da kom verten inn i sovesalen en halv time før lyset skulle slukkes (kl 22.00) og opplyste om at en pater ville lyse velsignelse over pilegrimene i et annet rom for de som var interessert. Jeg tror kanskje 25 % av pilegrimene som var tilstede tilstede forlot salen (blant annet den belgiske skolelæreren – ”vamos padre” (vi går til presten), sa han og forsvant ut av døren).  Statistikken sier imidlertid at 70 % går turen av religiøse grunner.

Det var et godt forhold mellom pilegrimene og lokalbefolkningen, og de hilste gjerne når vi møttes (hola, buenos dias, bon camino). Men jeg var ikke fremmed for at noen kanskje tenkte i sitt stille sinn når de så meg at ”der kommer en ny tulling”. Men det kunne forekomme visse språkproblemer. En dag stoppet jeg i en liten landsby med apotek for etterfylling av plaster. Det var utrolig vanskelig å få apotekeren til å forstå hva jeg ønsket. Ordet plaster hadde han tydeligvis aldri hørt om. Jeg pekte på føttene mine og simulerte smerte uten at det hjalp. Det virket som om det var første gangen en pilegrim hadde kjøpt noe så sjeldent som et plaster hos ham. Pilegrimene satte forøvrig sitt preg på bybildet der hvor herbergene lå. I nærheten av herbergene traff man pilegrimer overalt, og de skilte seg ut fra lokalbefolkningen blant annet i klesveien (shorts og sandaler for eksempel) og noen haltet. (Og når pilegrimer møttes på slike steder hilste de alltid på hverandre og kanskje slo av en prat.)

Jeg mener å huske at jeg på det norske pilegrimskontoret i Oslo fikk opplyst at de ventet at ca 400 nordmenn ville kjøpe pilegrimspass hos dem det året. I tillegg kjøper vel også noen passet sitt på startstedet i Spania. Antar man at de fleste av disse går fra Pyrenéene og i løpet av de seks mest aktuelle månedene, og fordeler man disse jevnt over hele ruten og over de seks månedene, så vil det etter mine beregninger befinne seg 1.2 nordmenn på hver mil til enhver tid. Sjansen for å møte en nordmann under en tretti dagers tur skulle da ikke være så rent liten. Men jeg møtte faktisk bare en. Han var opprinnelig fra Bodø, men hadde bodd i Australia i 20 år og var gift med en (meget søt) australsk dame. Ellers hørte jeg en norsk stemme i en nabosal en kveld, men jeg fant aldri ut hvem stemmen tilhørte. Enkel logikk skulle da tilsi at det må ha vært minst en nordmann til der, for ellers ville han vel ikke snakke norsk.

Relasjoner mellom mennesker

Mange var nok flinkere til å knytte kontakter enn jeg, og mange noterte adresser til andre pilegrimer i den hensikt å korrespondere med dem etter turen. Og at det oppstod romanser kunne jeg observere. En arbeidsløs engelsk skuespiller og en spansk sykepleierske fant hverandre i Cirauque og de holdt fremdeles sammen da jeg traff dem igjen noen dager senere. En ung, australsk pike, Sally, som jeg kom i snakk med andre dagen og ble godt kjent med, tok meg igjen på slutten av turen og da hadde hun funnet seg en meget sympatisk tysk student. Da jeg snakket med dem siste kvelden var de begge enige om å holde kontakten etter at de ubønnhørlig måtte skille lag en eller to dager senere i Santiago. I Poblacion de Campos opplevde jeg et eldre ektepar som ble meget lykkelige over å få et dobbeltrom for seg selv. Det var nok meget kjærkomment etter at de i kanskje over ti dager hadde sovet på fellessaler. Og de var påpasselig med å låse døren innenfra da de gikk til ro for kvelden. Men ikke alle var interessert i en romanse. En enslig, flott, tysk dame på rundt 30 år, beklaget seg til meg over at hun ikke fikk gå i fred for innpåslitne, enslige menn (jeg tror ikke hun oppfattet meg som en av disse).

Siste del kommer rundt 10. januar 2015

One thought on “En pilegrimstur til Santiago del 2 av 3

  1. Tilbaketråkk: En pilegrimstur til Santiago del 3 av 3 | John Einbu

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s