En pilegrimstur til Santiago del 3 av 3

Del 1:   https://john.einbu.no/2014/12/22/en-pilegrimstur-til-santiago-del-1-av-3/

Del 2:    https://john.einbu.no/2015/01/02/en-pilegrimstur-til-santiago-del-2-av-3/

Spesielle hendelser

Selv om man er pilegrim, så er man ikke forskånet fra tyveri. Nokså tidlig på turen hørte jeg at en pilegrim var blitt frastjålet pass, visakort og trolig penger om natten mens han sov. Ved syv-tiden om kvelden i herberget i Mansilla de la Mulas opplyste vertinnen at en av pilegrimene hadde blitt frastjålet ryggsekken med alt innhold i løpet av dagen. Hun oppfordret oss andre til å gi fra oss ting vi ikke trengte som kunne være til hjelp for offeret når han skulle forsøke å fortsette turen. Noen småsaker ble samlet inn, men nokså lite. Jeg hadde ikke med noe jeg syntes jeg kunne unnvære, jeg pakket jo med tanke på å ikke ha noe overflødig, så jeg ga ham i stedet 20 euro. Det satte han tydeligvis stor pris på, og han takket meg spesielt senere på kvelden. Da fortalte han også hvordan tyveriet hadde skjedd. Han hadde stoppet ved en kirke i løpet av dagen og satt sekken sin utenfor (slik som mange andre gjorde), mens han var inne og så seg rundt. Da han kom ut igjen var sekken borte.

 

Man kan fortsette å undre seg over at jeg tilfeldigvis skulle komme over det medisinske hjelpemidlet i Poblacion de Campos akkurat da jeg trengte det. Men et enda merkeligere sammentreff opplevde jeg en av de siste dagene på turen. Da opplevde jeg en verdensbegivenhet som det ikke er alle forunt å oppleve i et helt liv. Noen dager i forveien så jeg en notis i aftenposten.no på internett om at det var ventet en partiell solformørkelse i Norge noen dager senere. Jeg festet meg ikke så mye ved det, for partielle solformørkelser er jo ikke så veldig spennende. Men det som Aftenposten ikke nevnte noe om, var at det som ville være en partiell formørkelse i Norge ville være en total formørkelse i enkelte deler av Spania, blant annet i Galicia, hvor jeg da befant meg. Så helt tilfeldig havnet jeg midt opp i smørøyet og fikk oppleve min andre totale solformørkelse – den første opplevde jeg i Oslo-området for noen år siden. Jeg merket først at det gradvis ble kjøligere rundt meg og at det også ble mørkere. Men det merkeligste fenomenet var at skyggene plutselig var så annerledes, spesielt skyggen av blader fra trær. Det er vanskelig å beskrive, men det virket som om hvert blad laget en skyggemosaikk. Dette skyldtes nok at formørkelsen var ringformet, månen dekket ikke solskiven helt. At formørkelsen var total visste jeg ikke før jeg så det i avisen på herberget om kvelden. Jeg er kanskje en av de få skandinaver som har opplevd to totale solformørkelser i sitt liv. Når man tenker på at det kan gå flere hundre år mellom hver slik formørkelse på et bestemt sted (den neste i Galicia kommer ikke før om 241 år), så må det jeg opplevde være minst like sjeldent som å vinne toppgevinsten i lotto.

 

På pilegrimskontoret i Santiago fikk jeg tildelt beviset for at jeg hadde fullført pilegrimsturen, det såkalte Compostelaet. Damen ved skranken var usedvanlig hyggelig og imøtekommende, så jeg liker ikke å utlevere henne. Men hun tillot seg å jukse litt. Jeg ble bedt om å fylle den første ledige linje på et skjema som inneholdt navnene på alle de som hadde registrert seg hos henne så langt den dagen. Man skulle også krysse av om man gikk turen av religiøse eller ikke-religiøse grunner. Jeg krysset av i firkanten for ikke-religiøse. Fire stykker hadde fylt ut en linje hver før meg. To stykker hadde krysset av for religiøse grunner, de to andre hadde ikke krysset av noe i det hele tatt. Da damen oppdaget det satte hun kryss for religiøse grunner på de to linjene. Og det hadde hun vel ikke dekning for. Mest sannsynlig hadde de latt være å krysse av, i forlegenhet nettopp fordi grunnen var ikke-religiøs. Men hun klarte altså å forbedre statistikken en smule i den retning hun ønsket. Så man kan begynne å tvile litt på om de offisielle prosenttallene som angir andelen av pilegrimer som går av de ulike grunner, er helt til å stole på.

Oppsummering

Turen svarte absolutt til forventningene. Fordi jeg ikke hadde en eneste dag med regn kan jeg ikke klage på de ytre omstendigheter. Men jeg overvurderte min fysikk og alder noe i begynnelsen. Og jeg tok litt for overfladisk på de første tendenser til gnagsår og hovent ben. Ryggsekken med innhold veide mellom 10 og 12 kg avhengig av hvor mye vann jeg hadde igjen. Nå gikk jeg nokså fort ned 6 kilo i vekt, så netto ekstra belastning på bena på grunn av ryggsekken skulle ikke være på mer enn mellom 4 og 6 kilo.

Jeg kan ikke tenke meg å gå turen en gang til, slik som mange jeg traff var i ferd med. Men når jeg sitter og skriver denne beretningen strømmer minnene på, og jeg kan gripe meg selv i å lengte tilbake til enkelte steder og opplevelser under turen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s