Fra orkesterplass

I 8 år har jeg hver vinter i Spania skrevet fra fire til seks artikler i et månedsblad, Det norske magasinet, som kommer ut på Solkysten. Jeg vil nå i noen uker fremover publisere noen av disse artiklene som jeg tror kan ha interesse for andre enn de som oppholder seg i Spania om vinteren.

   Små og store begivenheter på og rundt Plaza Teresa Zabell – del 1

I 1945 skrev den Jugoslaviske forfatteren Ivo Andric boken ”Broen over Drina”. Boken har ingen hovedpersoner, i stedet har den et hovedobjekt, en bro over elven Drina i det nåværende Bosnia, og den skildrer forskjellige tildragelser på og rundt denne broen i et tidsspenn på flere hundre år. Den herværende artikkelen skildrer på sin side ting som har foregått på og rundt en plass i Fuengirola i en mer beskjeden målestokk både med hensyn til tid og dramatikk.

Plassen er Plaza Teresa Zabell, som nordmenn som bor i Fuengirola helt sikkert har vandret over mange ganger på sine promenader langs Paseo Maritimo. Og første gangen de passerte, stoppet de kanskje opp og beundret en sentralt plassert skulptur av en ”amasone” med blikket vendt oppover. Hadde skulpturen vært rotert noen grader med klokken hadde denne kvinneskikkelsen skuet rett opp på en balkong i det vestlige tårnet av Hotel el Puerto, hvor min kone og jeg på solskinnsdager gjennom vintrene i de siste årene har spist middag.

Kaster man bare et raskt blikk på plassen ser den ut som andre liknende plasser. Her vandrer hundeeiere rundt med sine hunder, her lar fedre sine to- og tre-åringer for første gang stifte bekjentskap med fotballens luner, her sitter par i romantiske positurer på benkene og her strør enslige eldre brødsmuler ut til duene. Men plassen er også annerledes på flere måter. Det er den største plassen langs promenaden, så den titrekker seg trolig flere mennesker enn noen annen plass i Fuengirola (nest etter Feriaplassen på markedsdager). Heller ikke om nettene er plassen helt død. Og det topper seg på fredags- og lørdagskvelder hvor den største botellon-sammenkomsten i byen går av stabelen. Mellom kl 24 og 03 på slike netter var plassen gjennom hele vinteren 2005-2006 tettpakket med ungdom.

Enkeltmennesker

Noen mennesker skiller seg ut. På en varm søndag i mars kan det i løpet av dagen dukke opp flere musikere til forskjellige tider. Og det er gjerne de samme som går igjen. Og de fleste spiller om og om igjen samme melodi som man da blir nokså lei av etter hvert. Og enkelte ganger forrige vinter etter søndagsmarkedet, opptrådte den kjente, tilårskomne sirkusklovnen foran kvinneskulpturen, med sine tryllekunster og annen underholdning for barn.

Noen kommer bare en gang. En ettermiddag for noen år siden gikk en velkledd, spansktalende mannsperson frem og tilbake foran kvinneskulpturen en halv times tid med en bibel i hånden og forkynte ett eller annet åndelig budskap. Men plassen egner seg ikke som misjonsmark, så han viste seg aldri igjen. Noe senere forsøkte en klasse kunststudenter å selge sine malerier ved å plassere de på og langs sokkelen til skulpturen. Salget gikk dårlig, og de kom da heller aldri tilbake.

Dette er mennesker som etter beste evne forsøker å tjene en slant ved å underholde sine medmennesker eller ved å tilby dem noe av verdi. Men man observerer også andre fremtoninger som ikke akkurat virker berikende på sine omgivelser. Slike kan komme og gå. I flere år var det kjente og evig kranglende mor-og-sønn-paret faste forbipasserende på plassen. Men i år har vi ikke sett dem. For noen år siden lå det flere vintrer en hvelvet båt på stranden nedenfor plassen. Under denne båten hadde en uteligger sitt nattelosji en av vintrene.

Spesielt underholdende var det å følge med på hvordan den kvinnelige partneren i et uteliggerpar løste sitt problem med den personlige hygienen. Det er ikke så lett for slike å få seg en dusj når de føler behov for det. Med sandaler og ikledd en løssittende og vanngjennomtrengende treningsdrakt og med en sjampoflaske i hånden stilte hun seg opp under en av strandens dusjer og lot vannet strømme ned over seg uten først å ta av seg treningsdrakten. Da både hun og drakten var gjennomvåte såpet hun seg inn fra topp til tå (på innsiden av treningsdrakten), og ikke et sted på kroppen ble uteglemt. Hun brukte lang tid på dette ritualet, og vi var ikke i tvil etterpå om hun nå kunne møte dagen på like fot med oss andre som har adgang til egen dusj.

Unge, kvinnelige sigøynere som med gavmild hånd deler ut røde nelliker til intetanende turister treffer man på overalt på Solkysten. Fra balkongen kan vi følge deres bevegelser over plassen. De krysser frem og tilbake på jakt etter ofre. Noen går de forbi uten videre. Ektepar på benker er særlig utsatt. Og noen ganger går de på limpinnen og får et svare strev med å få levert nelliken tilbake. Men enkelte gir opp og gir kvinnen noen pengestykker og blir dermed kvitt henne.

Noen av våre leieboere mener å ha sett at det foregår narkotikahandel på plassen. Hvilke holdepunkter de har for å si dette vet jeg ikke, men det ville vel være rart om ikke noe slikt forekommer en gang i blant.

(Fortsettelse om ca. en uke.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s