Forgjengelig kunst

I land med lange og kalde vintre kan man oppleve kunstnere som velger å lage skulpturer av is (under olympiaden på Lillehammer var en hel park satt av til slik kunst). Denne type kunst har kort levetid og vil aldri overleve når våren kommer med varmegrader. Langs badestrender i varmere strøk vil man kunne finne skulpturkunst med en annen type materiale som heller ikke har særlig lang holdbarhet, nemlig figurer av sand. Sandskulpturer forfaller sakte etter hvert som fuktigheten forsvinner fra sanden og under påvirkning av vind og regn. Fuengirola er en av mange byer i Europa som er så heldig å ha jevnlige besøk av sandartister. På en vandretur langs strandpromenaden i denne byen på en tilfeldig dag både sommer og vinter kan man oppleve å se opptil flere kunstnere i aksjon. Og for mitt vedkommende, ved besøk fra Norge er en tur langs promenaden for å beundre disse kunstverkene obligatorisk.

En av de, etter min mening, dyktigste av disse artistene oppholdt seg i Fuengirola noen måneder rundt årsskiftet 2008/2009, og skapte i denne perioden flere montasjer, hvorav to – den ene av en julekrybbe og den andre av en gruppe indianere – var av meget høy kvalitet.

Om kunstneren. Til tross for sitt vennlige utseende var denne kunstneren lite meddelsom og hadde ikke så mye å fortelle om seg selv (han avslørte for eksempel aldri om han hadde vært gift), men etter flere samtaler/intervjuer fikk jeg vite at han het Zoltan Attilla Tiborcz, var 49 år gammel og født i Ungarn. Etter folkeoppstanden i Ungarn i 1966 flyktet hans foreldre til England, så han er nå engelsk statsborger. Han hadde fått en viss kunstopplæring i England og hadde deltatt i utstillinger der. Men han fant kanskje ut at han ikke ville kunne leve av dette, så av alle andre yrker han kunne velge mellom, valgte han å bli fisker. Han hadde ofte fisket i Norske-havet, men hadde aldri levert fangst i norske havner, og hadde derfor aldri satt sin fot på norsk jord. Men så etter 18 år brøt han tvert med dette yrket og begynte det frie liv som omflakkende sandkunstner. Hele det sydlige Europa ble nå hans arbeidssted, i alle land med badestrender kunne han utøve sin kunst. Materialet han arbeidet med var gratis og utstillingene hans krevde ingen lokaler, så driftsutgiftene var små. Han nevnte flere land han hadde operert i, blant annet Tyskland og Portugal. I Spania veksler han mellom Kanariøyene, Solkysten og Barcelona. I februar 2009 forflyttet han seg til Barcelona, men regnet med å komme tilbake til Fuengirola til høsten. Han er for tiden alene, finner alltid passende overnattingssteder der hvor han oppholder seg, skaffer seg omgangsvenner etter behov, lever av mynter forbipasserende kaster opp i oppsamlingsboksen hans og trives med tilværelsen. Dette har han nå holdt på med i 15 år og har foreløpig ingen planer om å finne på noe annet å gjøre. Jeg fikk meg ikke til å spørre hvordan han tenkte seg tilværelsen når alderen ikke tillot han å arbeide med sand lenger.

Om kunsten. Teknikken han anvender ved utformingen av sandfigurene er selvlært og det gis vel neppe noe opplæring av denne kunstformen på typiske kunstakademier. Og utstyret som trenges er enkelt: bøtter for henting av vann fra sjøen, spader for forflytting av sand, kniver for å skjære til detaljer, pinner for å lage spor i flater, en børste for fjærning av løs sand og et blåserør for å fjerne sandkorn i groper etc. Indianermontasjen tok det ca en uke å lage. Han hadde da med seg en venn fra Tsjekkia til å hjelpe seg. Men det hadde ingen hast med å få kunstverkene ferdig, for de forbipasserende kunne ha like stor interesse av å se at kunsten ble skapt som å se den fullt ferdig. Så pengene strømmet inn uansett.

Jeg spurte om han trengte noen papirer fra myndighetene for å drive med dette. Det var jo tross alt en inntektsgivende virksomhet. Han mente nok at han strengt tatt burde hatt det, men hadde det ikke. Og han hadde aldri hatt noen problemer med politiet. Han sørget for å holde seg til venns med dem og var veldig påpasselig med å fjerne alle spor etter kunstverket før han flyttet til at annet sted, slik at ikke det kunne bli brukt mot ham når han senere kom tilbake. Ellers, mellom sandkunstnerne selv, fantes det ingen regler om hvordan de skulle forholde seg til hverandre. Ingen ansiennitetsregler for eksempel. Den som først fant en ledig strekning langs en strand hadde førsteretten. Og hvis en annen kunstner slo seg ned 50 meter bortenfor der han holdt til, så kom han ikke til å forsøke å jage han vekk. Jeg spurte han også om det hadde hendt at han hadde fått ødelagt kunsten sin av ungdom som ravet rundt på strendene om natten. Ja, det hadde hendt, men berusede pensjonister oppførte seg ikke nødvendigvis noe særlig bedre.

Han ville ikke antyde hvor mye han kunne få inn av penger i løpet av en dag, blant annet fordi det varierte så mye. Naturlig nok tjente han mer på søndager enn på virkedager og været hadde selvfølgelig mye å si. Han mente for øvrig at spanjoler var mer gavmilde enn utenlandske turister, og han påstod han tjente mer i Barcelona enn i Fuengirola.

Judas som sjørøver. Siste uken i januar raste en av indianerfigurene sammen. Istedenfor å gjenskape den, raserte han hele kunstverket og erstattet det med et nytt verk, denne gang med et bibelsk motiv: en tilnærming til Leonardo da Vincis Nattverden. Han rakk bare å få ferdig fem av disiplene før regnet i begynnelsen av februar ødela for mye. Det mest bemerkelsesverdige med denne versjonen av Nattverden var at Judas ble utstyrt med en lapp foran ett øye, slik at man ikke kunne unngå å assosiere han med en sjørøver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s