Hvorfor er man religiøs – del 3

Noen vil kanskje undre seg over hvorfor jeg kan være så sikker på at det er en medfødt trang til å tilhøre et fellesskap som gjør at folk blir troende. Faktisk er det lett å overbevise seg om det.

Nå mener vel de fleste både troende og ikke-troende at det er tanken på et storslagent etterliv i himmelen i Guds nærvær som gjør at folk velger å tro på Gud. Problemet her er at de troende neppe reflekterer over hvordan dette livet vil arte seg. Hadde de gjort det, så hadde de funnet ut at denne tilværelsen er ikke så mye å strebe etter. I debatter om dette som jeg har deltatt i, har flere debattanter forsøkt å forestille seg dette og konkludert med at livet i himmelen må være dødsens kjedelig. Et liv i et kloster er vel den tilstanden her på jorden som ligger nærmeste denne «forjettede» tilstanden i himmelen. Og man vil neppe være på tomannshånd med Gud slik som kanskje mange tror, det vil trolig være flere milliarder mennesker som vandrer rundt i himmelen i en evigvarende rituell hyllest til Gud. Dessuten kan vel ikke Gud oppholde seg hjemme i himmelen hele tiden. Siden han opprettholder alt i hele verden, må han vel stadig være på reiser rundt i universet for å ta seg av alt som foregår der. Og finnes det intelligente vesener andre steder i universet, så har kanskje de også en himmel som han må besøke for å bli hyllet. Og i den jordiske himmel mottar han noen millioner bønner hver dag som han må ta seg av. Når de kristne ikke tenker slik er det fordi de egentlig ikke tror på en fysisk himmel, de må bare utad gi uttrykk for at dette er noe ettertraktelsesverdig. De deltar bare i en slags fantasitilstand.

Og ingen bryr seg om himmelen finnes ett eller annet sted i universet. Det er et helt irrelevant spørsmål for de kristne, nettopp fordi himmelen befinner seg i en fantasiverden som ikke har noe med universet (eller virkeligheten) å gjøre.

Men enda mer avslørende er det hvordan de forskjellige trossamfunn forholder seg til hverandre. Alle de kristne trossamfunn og sekter tror på den samme guden, og de tror at det finnes bare én himmel. Man skulle da tro at hvis det viktigste for en prest eller en annen talsperson for et kristent fellesskap, var at flest mulig skulle få del i det herlige livet i himmelen, så ville det være det samme for denne talspersonen hvilket trossamfunn eller sekt et menneske tilhørte. Men slik er det jo ikke. Jeg tror ikke det finnes en eneste prest i den norske kirke som noen gang fra prekestolen har uttrykt at det er det samme hvilken religiøs gruppe man tilhører (om det er katolisismen, den gresk-ortodokse kirke, pinsevennene, baptistene etc.), det viktigste er at man tror på den kristne guden. Og det samme vil gjelde alle talspersoner for kristne grupper, små eller store. Alle er bare interessert i å få tilhengere til sin spesielle versjon av kristendommen. Så innerst inne tror heller ikke disse religiøse talspersoner for den såkalte frelse, de er bare opptatt av å få flest mulig medlemmer til sitt eget fellesskap.

Så dette gjør at jeg med nesten 100 % sikkerhet kan si at det er ikke troen på en himmel som gjør at folk er religiøse, men det å tilhøre et fellesskap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s