Hvordan jeg møtte min kone

Det gikk bare litt over ett år fra den første gang jeg traff min kone og til vi giftet oss. I mellomtiden inntraff det så mange merkelige tilfeldigheter at man kan bli overtroisk av mindre. I 1956 tjenestegjorde jeg seks måneder i FN-styrkene i Gaza. Som ett av mange velferdstiltak i regi av FN dukket det løpet av sommeren opp en invitasjon til to offiserer i mitt kompani til en fest i hovedkvarteret til observatør-korpset til FN i Jerusalem. Det ble foretatt en loddtrekning blant avdelingens 16 offiserer, men jeg var ikke blant vinnerne. Men så oppdaget man at en av offiserene var uteglemt i loddtrekningen, så man måtte trekke om igjen. Og da var jeg den ene av de to som ble trukket ut.

På denne tiden var min kommende kone en pike på 19 år og bosatt i den jødiske delen av Jerusalem. Hennes navn var Alice og foreldrene hennes var kristne arabere. På grunn av hennes språkkunnskaper var hun ettertraktet som barnevakt for FN-observatører bosatt i Jerusalem. Disse hadde gjerne med sin familie i den tiden de var stasjonert der. Så på den kvelden festen skulle gå av stabelen, så hadde hun en avtale om barnepass til et ektepar som selv skulle til denne festen. Men så inntraff den tilfeldigheten at konen ble syk i løpet av dagen og ikke så seg i stand til å delta på festen. Isteden foreslo hun at mannen hennes kunne ta med seg Alice. Så dermed lå forholdene til rette for at vi kunne treffe hverandre. Og siden vi begge var blant de yngste på festen falt det naturlig at vi fant sammen. Det neste som skjedde var at en profesjonell fotograf tok et bilde av oss sittende ved siden av hverandre i festsalen. Og dette var avgjørende for det som videre hendte. For i og med at jeg selv ikke hadde noen mulighet for å skaffe meg dette bildet fra mitt tjenestested i Gaza, ba jeg Alice om å sende meg bildet. Så hun fikk da min adresse, og siden vi begge allerede følte oss sterkt tiltrukket av hverandre, så ble dette innledningen til en jevn utveksling av brev.

Men det hadde trolig aldri blitt noe ekteskap om ikke skjebnen på nytt hadde gitt oss en hjelpende hånd. I oktober, på slutten av min tjenesteperiode i Gaza, fikk min avdeling en forespørsel om den kunne avgi to offiserer i fire uker til observatørkorpset i Israel. Av grunner som sjefen holdt for seg selv, ble jeg en av de to som ble valgt ut. For meg var jo dette som en gave fra gode makter, nå hadde jeg sjansen til å treffe Alice igjen og å bli bedre kjent med henne. Men brikkene falt ikke på plass umiddelbart. Første kvelden i Jerusalem oppsøkte jeg et sykehus der hvor Alice hadde fortalt at hun arbeidet i. Men av en nonne jeg snakket med fikk jeg høre at hun nettopp hadde sluttet der. Allerede dagen etter ble jeg sendt til Tiberias ved Genesaretsjøen hvor jeg da skulle tjenestegjøre som observatør på grensen til Syria i de fire ukene jeg skulle være i Israel. Jeg var da nokså fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg hadde ikke postadressen til Alice, for alle brev fra meg i Gaza til Alice gikk med kurérpost  til en spesiell person i Jerusalem. Men etter hvert ble jeg jo kjent med mine kolleger i den nye jobben og en av disse var den som inviterte Alice med til festen i Jerusalem. Jeg visste faktisk ikke hvem han var, men han selv kjente meg igjen. Og han kunne fortelle at Alice hadde flyttet til Herzelia i nærheten av Tel Aviv. Og han hadde faktisk adressen hennes som han gav meg. Og her har vi igjen en merkelig tilfeldighet. Jeg kan ikke finne en rimelig forklaring på at denne offiseren, som jeg vet ikke hadde noe med den nye jobben Alice hadde funnet i Herzelia å gjøre, tilfeldigvis hadde adressen til henne for hånden i Tiberias. Etter noen dager var forbindelsen gjenopprettet og vi avtalte å møtes i den ene weekenden jeg hadde fri i de tre ukene jeg hadde igjen. Så vi fikk to uforglemmelig dager sammen. Alice viste meg Tel Avis og vi gikk tur på stranden i badebyen Hezelia. Og våre følelser for hverandre ble bare styrket etter at vi ble mer kjent med hverandre.

Jeg fridde til Alice på en noe utradisjonell måte. Vi fortsatte brevvekslingen etter at jeg kom tilbake til Norge.  Så en dag sendte jeg henne en ring inngravert ”Yours John” og datoen for den siste dagen vi var sammen i Israel. Og jeg skrev at hvis hun ville gifte seg med meg, så kunne hun sende meg sin egen ring, hvis ikke kunne hun sende min i retur. Etter noen spennende dager fikk jeg hennes ring tilbake. Deretter gikk det slag i slag, mange papirer måtte skaffes tilveie, og etter en strabasiøs reise med båt fra Tel Aviv til Marseille og tog via Paris, København og til Oslo, ankom Alice til sitt nye hjemland to dager før påske 1957. Giftemålet inngikk vi den 10. september samme år.

Fotografiet som ble tatt den kvelden vi møttes har fremdeles en hedersplass i vårt hjem i Bærum.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s