Overlevelse – tre strategier

For å komme seg frem her i verden er det en iboende trang hos menneskene å skaffe seg status i samfunnet man tilhører, materielle goder, ektefelle og avkom. For å oppnå dette benytter vi oss av forskjellige strategier. Noen av disse strategiene holder seg trygt innenfor de anerkjente moralske normene, og man opprettholder sin anseelse i sin omgangskrets. Men det er ikke alltid at en slik forsiktig strategi fører til det ønskede resultat. Så noen ganger kan man bli fristet til å gå på akkord med moralske krav, for å komme litt raskere til ett eller annet mål. Men blir det oppdaget vil man kunne oppleve at ens sosiale status blir skadelidende og man svekker sin overlevelsesevne i biologisk forstand. Går man til den annen ytterlighet og bare tenker moral, så er heller ikke det optimalt. En person som for eksempel bestemmer seg for å følge Jesu ideal om å gi bort alt han eier, vil riktignok oppnå å få et godhetsstempel på seg, men kan ødelegge sine framtidsutsikter og sine overlevelsesmuligheter i mangel på ressurser.

Omgivelsenes innflytelse på vår adferd

Med en viss rett kan man si at mennesket av natur er grunnleggende egoistisk og vil uten noe korrektiv oppføre seg egoistisk. Men i sin daglige livsførsel vil man holde denne tilbøyelighet innenfor anstendige grenser på grunn av press fra omgivelsene. Hvis dette presset svekkes kan farlige krefter kunne slippes løs, noe som man kan oppleve under krig og oppløsningstider. Det er lett å finne eksempler som viser dette. Så et fundamentalt prinsipp for moralske beslutninger kan gis følgende formulering: en persons moralske valg i en viss situasjon reflekterer hans intuitive følelse av hva han kan forsvare uten å miste respekt i den delen av ens miljø som kan komme til å få kjennskap til beslutningen. Behovet for respekt hos andre er den begrensende faktor for fri utfoldelse. Det spesielle ved respekt er at det er noe som man oppnår over tid, men kan gå tapt ved en enkel ubetenksom handling eller ytring.  Man kan selvfølgelig gjenvinne respekt, men det kan ofte ta lang tid. Alternativet er å søke tilknytning til en annen gruppe med lavere krav til moralsk standard, samtidig som man da setter seg selv i en tilstand hvor man blir mindre skikket til å overleve.

Hvis det er forventningene fra miljøet som egentlig bestemmer den moralske holdningen til medlemmer av en gruppe, så skulle man tro at ens holdning endrer seg med miljøet. Og slik er det. Under dagdrøm og meditasjon, når en person har bare seg selv å rapportere til, kan man ha oppfatninger av en slik karakter at de kunne ødelegge verdifulle relasjoner hvis de ble kjent av andre. Og innenfor familiekretsen kan ting bli sagt om andre, som kunne blitt ødeleggende hvis det ble kjent utenfor denne kretsen. Som regel er kravene til moralske holdninger lavere innenfor familien enn utenfor.  Men det motsatte kan også forekomme.  I Nazi-Tyskland kunne en far som belærte sine egne barn gode moralske holdninger omvandles til et monster i sitt arbeid fordi det gjeldende ideologiske systemet tillot og oppmuntret til det. Innen familien måtte han oppføre seg eksemplarisk for å beholde sin families respekt, men i sitt arbeid kunne han oppføre seg som et monster uten å miste respekt.

En serie meget avslørende eksperimenter om omgivelsers innvirkning på oppførsel ble utført av Stanley Milgram ved Yale University i USA. i årene fra 1960 til 1963. Det viste seg at vanlige, respektable mennesker (fortrinnsvis studenter) under laboratoriebetingelser kunne påføre medmennesker svært pinefulle elektriske sjokk når de ble bedt om å gjøre det – som et ledd i et eksperiment – av lederen av eksperimentet, en av Milgrams medarbeidere. De utvalgte forsøkspersonene kunne se (gjennom et vindu) av ofrenes reaksjoner hvilke forferdelige smerter de var utsatt for, allikevel adlød de fleste forsøkslederen uten protest. (Ofrene simulerte riktignok, med det visste ikke forsøkspersonene.) Disse forsøkspersonene oppførte seg akkurat i henhold til den tese som ble formulert ovenfor: de er i stand til å utføre en hvilken som helst illgjerning så sant de har et aktverdig forsvar for gjerningen. Og i det aktuelle tilfelle kunne de forsvare seg med at en høyst respektabel person ved et velrenommert universitet hadde instruert dem til å gjøre det de gjorde. (Denne forklaringen avviker fra den man finner i fagbøker, der legges det mer vekt på at det forsøkspersonen gjør er å adlyde ordre.)

De tre strategiene

Vi setter nå frem den påstanden at menneskenes tanker og handlinger i de fleste livssituasjoner som har med menneskelige relasjoner å gjøre, kan henføres til en av tre vesensforskjellige strategier. Den første strategien anvender hvert individ for å oppnå den størst mulige fordel for en selv. Disse bestrebelsene kan ta ulike former. Noen ganger kan de virke altruistiske eller i det minste sosialt akseptable. De trenger da ikke å forsvares. Andre former vil tilhøre en grå sone hvor det kan oppstå tvil om de lå anstendige motiver bak eller ikke. Og da må man passe på å ikke gå for langt, ellers vil man kunne bli utstøtt eller i det minste miste respekten i gruppen man tilhører. Hvor langt man kan gå avhenger av hvor dyktig man er til å rettferdiggjøre sin adferd. Og her tyr man til den andre strategien. Den anvender man i ens bestrebelser for å forsvare ens oppførsel og sette denne i mest mulige gunstig lys. Dette skjer som regel ved hjelp av språk. Og dette er en viktig funksjon for språket, en funksjon som gir den overlevelsesverdi. Så alle anstrengelser for å forsvare og rettferdiggjøre ens handlingen og holdninger er altså et subtilt ledd i en overlevelsesstrategi. Men dette er ikke tilstrekkelig for å sikre overlevelse. Med den tredje strategien er målet å hindre at ens konkurrenter vinner fordeler. Hva dette går ut på skal vi se litt senere.

Noen ganger kan altså selv respektable personer føle seg fristet til å handle mot lover, sosiale konvensjoner og moralske normer. Det er da interessant å se hvilke foranstaltninger personen tar for å minimalisere den påtenkte skaden dette kan føre til i folks omdømme hvis dette blir kjent.  Strategien er å finne opp et respektabelt forsvar og gjerne gjøre dette kjent før handlingen. En skattesnyter vil for eksempel kunne overbevise seg selv om at skattesystemet er konfiskatorisk og ha denne unnskyldning i mente i tilfelle snyteriet blir oppdaget. Dermed vil han kunne minske skaden på sitt rykte blant annet hos sine nærmeste. Hadde vedkommende ikke hatt et forsvar i beredskap hadde han kanskje ikke begått bruddet på skattelovene. Selve forsøket på skattesnyteri hører altså innunder den første strategien, forsøket på rettferdiggjørelse hører til den andre strategien.

Politisk agitasjon er også en manifestasjon av den andre strategien. Her er målet å overbevise ens politiske motstandere om at måten man har tenkt å styre et land eller kommune på er til det beste for innbyggerne.

Mer om den tredje strategi

Moralsk indoktrinering hører imidlertid ikke til andre strategien. Formålet med moralsk indoktrinering er å overtale ens medmennesker til å overholde moralske normer som regnes for å være respektable, men som likevel ikke alltid er fulgt av disse. Moralske indoktrinering må derfor regnes å høre med til bestrebelsene rettet mot å gjøre kampen for tilværelsen for ens medmennesker, så vanskelig som mulig, og må derfor høre hjemme i den tredje strategien. For hvis man kan få andre til å oppføre seg etter de strengeste moralske lover, så vil ens egen kamp for tilværelsen bli enklere. Og dette er, i et nøtteskall, formålet med den tredje strategi. Kirken hører med blant de aktørene som gjennom alle tider har benyttet seg av denne strategi.

Denne strategien manifesterer seg på to måter. Den første tar form av formaning, moralpreken, direkte kritikk etc. Dette er den åpne formen. Men det er også en mer skjult og indirekte form som er av større interesse. Sladder, ryktespredning, baksnakking etc. er eksempler på denne form. Effektiviteten av disse manifestasjonene i kampen for tilværelsen ser vi klart i den iboende tilbøyelighet hos mennesker til å kritisere andre bak deres rygg. Og frykten for å blir utsatt for baksnakkelse har en klar begrensende effekt på ens egen oppførsel. Så baksnakking er ikke et produkt av et unyttig og primitivt instinkt, slik mange tror, men et subtilt element i en overlevelsesstrategi. Språk spiller selvfølgelig også en sentral rolle i manipulasjonene i den tredje strategien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s