Dikt nr. 1

Skuffelsen

Bort fra katastrofen rir en ensom rytter,
forgjeves søkende etter ly blant trær.
Men han vet nå med seg selv at intet nytter,
og at jordens endetid er nær.

I en visjon han ser at alt går under,
men at verden kanskje kan bli født på ny.
Og mens luften bringer høye brak og dunder,
ser han dommedagen gry.

I strie strømmer kommer flere bølger
av troende som på denne store dag
venter på den lønn som de vet følger
av å ha levd et liv til Guds behag.

I skyen mener de å skimte hovedgudens åsyn,
tankefullt skuende på alt som han skapte.
Nå venter de at han i de frelstes påsyn,
skal sortere ut de evig fortapte
og gi dem den endelige dom.
– – –
Men ingen guder kom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s