En bok om biologismen – del 3

Kommentar nr. 3 til professor Lars Fr. H. Svendsens bok «Mennesket, moralen og genene».

Jeg mener altså at skal det skje en utvikling av en eller annen genstyrt tilbøyelighet, så må man ha stått overfor et valg over et anseelig antall år i vår utviklingshistorie. Nedenfor skal jeg gi et par eksempler på hva jeg mener. La oss tenke oss at en gang i urtiden, så hadde menneskene en genutrustning som gjorde dem helt likeglad med om et barn døde like etter fødselen eller ikke. Foreldre følte ingen glede ved å få barn, så mange foreldre drepte sine barn fordi de ikke hadde noen motivasjon for å la dem leveMen så, etter hvert som tiden gikk, så dukket det opp noen mutasjoner av enkelte gener som ga som utslag at bærerne av disse genene fikk endret sitt følelsesliv slik at de ønsket at deres nyfødte barn skulle leve opp. Barna til disse ble derfor ikke drept (eller vanskjøttet slik at de døde), og førte derfor disse mutasjonene videre til sine etterkommere. Disse mutasjonene fikk derfor stor overlevelsesverdi og med tiden ble de så dominerende at praktisk talt alle menneskene ønsket at deres barn skulle leve opp. Og det er den situasjonen vi har i dag. I dag er vi utstyrt med gener som ikke bare sikrer at våre egne barn får leve opp, men vi besitter også et sterkt beskyttelsesbehov for andres barn.  Her ser vi at det har foreligget et valg og derfor har vi fått en genseleksjon.

Men hvorfor har vi ikke på liknende vis fått gener som får oss til å føle motvilje mot abort, ja, hvorfor føler vi ikke at det er like galt å forta abort som det er å drepe et nyfødt barn? Vel, la oss gå tilbake til urtidstilstanden igjen da menneskenes holdning til både spedbarnsdrap og abort var indifferent.  På den tiden kunne menneskene ikke foreta abort på en enkel og ufarlig måte og forekom derfor praktisk talt aldri. Så om det da dukket det opp en mutasjon i et gen, som disponerte bæreren for en motvilje mot abort, så hadde ikke dette genet noen overlevelsesverdi som var større enn det opprinnelige genet, man overlevde like lett uten som med dette genet, og genet ville derfor med stor sannsynlighet dø ut. Derfor har vi i dag ikke en genutrustning som gjør oss moralsk forarget i spørsmålet om å tillate abort. Med andre ord: fordi abort aldri har vært et valg i menneskenes utviklingshistorie, så er ikke gener mot abort blitt favorisert. Vi har faktisk ikke slike gener. Men med dagens abortpraksis, så vil gener som gjør oss indifferente til abort gradvis forsvinne fordi så mange aborterte fostre vil være bærere av disse, så kanskje om noen ti-tusen år, så vil, i motsetning til nå, et flertall være motstandere av abort, ja, det vil kanskje være straffbart å utføre det.

Hvilken konklusjon skal vi trekke av dette? Vel, en helt opplagt konklusjon må vel være at vår lovgivning om drap av nyfødte må ha sitt utspring i våre gener. Og at vår moralske holdning til barnedrap på samme måte kan føres tilbake til våre gener? Og dermed at sosiobiologene må ha rett i at i alle fall noe av vår moral er basert på gener. Men professor Svendsen er ikke fornøyd med det. Han krever at all moral skal kunne forklares med referanse til gener før han gir sin tilslutning til sosiobiologien. Men her skiller vi altså lag. Jeg mener at mange av våre moralske oppfatninger er basert på fornuftsbetraktninger. For eksempel vår oppfatning om abort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s