En paradoksfri mengdelære – del 8.

Rundt årsskiftet 2015-2016 pågikk det er debatt om mengdelæren på portalen Matematikk.net, som en etterfølger av en debatt som startet i 2012, men som nokså fort døde ut. Jeg skal nå i noen søndager fremover gjengi noen av min innlegg i denne debatten. Jeg lar disse innleggene være en fortsettelse av serien av innlegg under tittelen «En paradoksfri mengdelære». Her kommer et avsnitt fra mitt første innlegg. Jeg bruker bare forbokstavene til de debattantene som jeg refererer til.

Jeg har nettopp oppdaget at det i 2012 foregikk en debatt om min bok «Finnes det en sann matematikk». E. hadde ikke lest boken, men kunne med skråsikkerhet uttale at forfatteren ikke visste hva han snakket om. Og A., som tydeligvis regner seg som en menneskekjenner, uttaler at jeg må ha skrevet boken som en reaksjon på at jeg fikk dårlige karakterer i matematikk. Nå gjør ikke disse uttalelsene noe særlig inntrykk på meg. De nevnte bidragene forteller vel egentlig mer om disse to debattantene enn det forteller om den aktuelle boken. Å hoppe inne i begynnelsen av en tråd med to personkarakteristikker som utelukkende er ment å såre, viser at vi har med to umodne og kanskje litt frustrerte mennesker å gjøre. To som selv ikke har bidratt med noe nytt i sin profesjon noen gang og som derfor hisser seg opp når noen andre kommer med nye ideer. Historien har vist at det er mange måter å reagere på når en utenforstående sier dem i mot. Paver har brent sine motstandere, islamister korsfester og halshugger de som ikke er enige med dem. Og Thomas Kuhn har i sin bok «The Structure of Scientific Revolutions» berettet om hvordan etablerte vitenskapsmenn har hindret fremskritt i sin vitenskap fordi de har nektet å godta et nytt paradigme som åpnet for ny innsikt om virkeligheten. Heldigvis finnes det noen som reagerer annerledes. De kan selv ha gjort oppdagelser i sin vitenskapsgren og ønsker derfor nye ideer velkommen. Er ideen litt radikal, så tror de ikke nødvendigvis på den, tvert imot, ideen kan komme på tvers av alt de har lært, men ideen gjør dem likevel nysgjerrig og de tar det som en utfordring å kunne påvise at ideen ikke har livets rett. Det er slike som bidrar til paradigmeskifter i vitenskapen. Men E. og A. er nok ikke blant disse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s